En livsreise – Del 1

Engang midt på 50-tallet fant jeg et brev. Det var skrevet av min far i 1948, før han overtok fjellgården Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke spørre; snoking i mine foreldres små hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet lå i en adressert konvolutt. Den var ikke forseglet. Det var adressert til en mottaker i Dakota i USA. Dette var veldig spennende lesning for en 10 – 11 åring av min støpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig håndskrift, så lesingen gikk greit selv om vi på skolen nå kun lærte formskrift. Det var skrevet med en sirlig kursiv håndskrift. Etter å ha lest brevet flere ganger, fikk jeg lyst til å lese flere bøker av Jack London (John Griffith Chaney) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Cle) Jeg hadde tidligere lånt og lest et par bøker av dem fra skolebiblioteket. Jeg var en flittig gjest der. Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med på å styre livet mitt i en bestemt retning. 

I mai 1945 skulle jeg få mitt navn innskrevet i kirkeboka. Sammen med dåps-følget gikk turen fra Enget. Først med robåt over Øyongen. Deretter med hest og vogn på Fjellvegen fremover mot kirka.

Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i følget. Den fremste vogna i følget ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest så var antagelig disse to lånt fra naboen på Bukta eller andre bruk i nærheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet frem til Torengberget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp på siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten på et vis angrep merra ved å bite merra på ryggen. Vogna vår ble trengt ut mot stupet. Det var visst veldig nære på at både merra og vogna vår havnet i avgrunnen, minst 100 meter nedover skrenten mot elva Øyensåa. Et par hestvante og resulutte karer i følget fikk imidlertid tak i seletøyet på hingsten og tilsvarende på merra og fikk roet de ned før det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgår vel ikke så lett har jeg lært! Og den skal tidlig krøkes den som god krok skal bli!

Senere kom det frem at merra hadde vært i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble døpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkalt etter en onkel Kristen, som tragisk døde bare 3 år gammel og min morfar Kristian Overgård. Hvem navnet Arvid er etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, så muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemåte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.

Mine foreldre, Astrid og John’s bryllupsbilde fra 1943. Legg merke til at brudekjolen er i svart. Så vidt jeg lærte av min mor så symboliserte det at en “uren” prest stod for vielsen.

En Livsreise – begynnelsen

Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt født på Namdal sykehus i Namsos. Han målte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens måleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knøttet, men sikkert ganske vanlig – underforstått 2. verdenskrigs rasjonerings-systemer. I sykehus-journalen stod det å lese: Velskapt guttebarn født kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag. I den utbombede byen Namsos, var det forberedelser i gang for å jage den tyske okkupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940.

Byens historie går i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.  Etter tidens normale barseltid på sykehuset, fikk mor og jeg lov å reise hjem til far på Namdalseid. Jeg har ikke helt klart for meg hvor mitt første hjem var, men det var vel etter all sannsynlighet gården Øvre Bøgset. Far jobbet på den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er vi bodde på denne gården frem til far og mor i 1949 overtok småbruket Enget. Der var far født og oppvokst. Mine besteforeldre, Nils og Alette, hadde drevet fjellgården frem til mine foreldre overtok. Det første jeg klart husker fra mitt livsløp er den dagen jeg satte to fingre, pekefinger og langfinger på høyre hånd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt høyt på veggen i et rom. Stikkontakten var stor og svart! Foran sto det en seng eller sofa, som jeg som toåring krabbet opp i. Jeg husker støtet jeg fikk som om det skjedde i går.  Ellers kom jeg greit fra det – tror jeg! Siden jeg stod i en seng eller sofa hadde jeg ikke jordkontakt.

En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg løp til våre naboer på gården Bøgset. Der bodde John og Hilda Bøgset. Min far var en habil- og aktiv skiløper på den tiden. Han brukte å ha skiutstyret sitt stående i yttergangen til huset. En vinterdag i mars 1947, hadde jeg tatt turen ut i yttergangen for å leke med skistavene. Dette gikk ikke helt bra og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdøra med en av stavene. Skrekk og gru – jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snøhaugene og løp med hjertet i halsen ned til Hilda på nabogården. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde på beina er jeg usikker på. Muligens var det et par tova labber av ull. Jeg hadde neppe noe annet på føttene enn labbene. Da jeg nådde frem tok Hilda vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en slags bestemor i mitt unge liv. Hvordan det nå egentlig var, så fikk vel Hilda på en eller annen måte varslet min mor at jeg var kommet ned til henne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvørne opptreden hjemme. Det var jo en “alvorlig” affære å knuse et vindu på den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, på den tiden var nyfødt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av å ikke dele oppmerksomhet med andre i et par år. Kanskje følte jeg litt på at jeg nå ble “oversett” til fordel for min nye lillebror?

Sommeren 1947. Her sitter jeg sammen med min far og hunden vår Jeger. Jeg er 2 år. Jeger var en blanding av Norsk elghund og Schafer. Han døde senere denne sommeren etter å ha spist utlagt gift. Omtrent samme skjebne som min Elghund Luka, som døde av forgiftning sommeren 2016.

Denne bloggen blir forandret

Etter hvert blir det publisert forskjellige artikler på Norsk. Jeg vil begynne med å migrere min livshistorie fra en annen blogg som har tittelen “En Livsreise”.

Kampen du kjemper i dag er med på å utvikle den styrken du trenger i morgen!

Chris Overgaard