En livsreise – Del 2

Dette er eneste bilde i mitt eie som har overlevd fra fjellgården Enget – hvor jeg vokste opp. Bildet er fra 1959.

Min første erindring fra min oppvekst på Enget er at jeg og flere av mine mere og mindre jevnaldrende søskenbarn løp rundt på gårdsplassen og i uthusene og lekte krig. Det var totalt tre uthus på den tiden. Vi hadde ikke moderne leketøy. For å lage smell og litt lyd så brukte vi takshingel. Dette var shingel som hadde blåst av takene både fra fjøset og våningshuset. De var ansett som ubrukelige til gjenbruk. Vi brukte 2 stykker som vi slo mot hverandre og etterlignet forskjellige smell, både maskingevær og vanlige børser. Vi delte oss opp i forskjellige “styrker” og var nok ganske tøffe mot hverandre noen ganger. Her var både kommunister, nazister og norske og amerikanere representert. En annen relasjon til krigen jeg husker, er at når vi hørte flydur trakk vi bort fra åpent terreng og som regel under tak. Min bestefar Nils, fortalt en episode fra krigen hvor han ble beskutt fra et tysk fly. Hvordan det hele hadde begynt har nok dessverre gått i glemmeboka. Mulig han hadde vært på jakt med sin gamle Remington Rolling Block. Heldigvis greidde han å komme i sikkerhet før han ble truffet. Det med å trekke inn fra åpent terreng og i skjul når flydur ble hørt, var også noe min bestefar praktiserte i flere år etter krigen.

I 1949 fikk jeg enda en lillebror – Egil ble han døpt. Vi var nå tre brødre med to år mellom hver av oss. Jeg kan ikke huske noe fra hans hjemkomst. I årene som fulgte var jeg ofte sammen med bestefar når han skulle hogge ved i skottet. Jeg var antagelig minst like mye i veien som jeg var til hjelp. Men bestefar tok seg alltid god tid til det han holdt på med. Så også i vedskjulet. Ofte satte han seg ned på hoggstabben og fortalte små historier eller eventyr. Når han satt der og fortalte så hadde han omtrent alltid et trestykke og tollekniven fremme. Bestefar gikk alltid med tollekniv i beltet. Han karvet og smidde på trestykket med kniven mens han fortalte. Jeg kan ikke huske om det ble noe produkt fra karvingen, men muligens ble det rivetinner av det. Han var en veldig god forteller. Fortellingene hans gikk rett hjem hos meg. Jeg var umettelig.

Frem mot 1952 var det påbegynt å bygge et nytt to-etasjes våningshus på bruket. Jeg husker godt grunnarbeidene til en full kjeller under huset. Alt ble gravd ut for hånd med spader, i blåleire. Den var veldig hard. Jeg husker det ble foretatt endel mindre dynamitt-sprengninger. Om jeg ikke husker veldig feil så var grunnflata på huset ca 6 x 8 m. Når man regner at det ble gravd ned i overkant av to meter så ble det altså omkring 100 m3 som ble gravd ut med spade og trillebår. Muligens var det en “bekkvogn” og hest med fra tid til annen. Grunnmuren ble oppbygd med Leica-blokker.

Våren 1952 var egentlig en begivenhetsfull vår.  Jeg husker den godt. Dagen da min mor skulle føde min lillesøster Wigdis, var det mildt og full vårløsning av den islagte Øyongen. Isen var nærmest ufremkommelig. Det var overhode ikke noen løsning å frakte en kvinne med fødselsrier over isen til den andre siden som ble kalt Kårjorda. Der kunne min mor eventuelt bli hentet i bil. Datoen var 3. mai. Jeg husker godt den febrilske aktiviteten med å bygge en stor kjelke med blant annet to par ski som skulle kunne bære jordmora sikkert over isen. Trekkraften for sleden var to vante karer på ski. Den ene var min far. Jordmora kom velberget over isen. Min erindring er at jordmora var Emma Lie. Hun var nok en robust og modig kvinne som lot seg overtale til å bli skysset over den råtne isen i en slik doning. Det gikk ikke lange stunda, etter hun var kommet i hus  på Enget, før jeg hørte barneskrik. Som den nysgjerrige syvåringen jag var, hadde jeg blitt jaget ut av huset, men oppholdt meg like i nærheten. Det var snøflekker på bakken enda. Det var jo tross alt tidlig på våren. Fødselen gikk greit, jeg hørte i alle fall aldri noe annet, men det gikk nok noen dager før jeg fikk komme til og se lille søstera mi. Nummer fire i søskenflokken og den eneste “heimføing” ble hun.

Den første tiden etter vi flyttet til Enget, husker jeg mange mørke høst- og vinterkvelder, med et lysskinn kun fra vedkomfyren på kjøkkenet. Den koselige sprakingen fra tørr bjørkeved, som brant lystig i komfyren, var beroligende. Selv når jeg tenker tilbake på disse stundene i dag føler jeg er ro i sjelen. Helsebot vil vel mange kalle det. Kjøkken-komfyren i «gammelstu»var helsvart og hadde en vannbeholder med et messing-håndtak på toppen av lokket. Beholderen ble fylt med vann og var nedsenket i ovnen for å holde vannet varmt når vi fyrte i ovnen. Det var vår varmtvannsbeholder. Ofte var hele familien samlet på kjøkkenet. Det fantes ikke elektrisitet enda og parafin til lampene var en utgift man måtte holde så lav som mulig. Dessuten var det noe som het rasjonerings-kuponger. Hadde man ikke kuponger kunne man ikke kjøpe forskjellige varer. Stort sett var det bestefar som var fortelleren. Men bestemor var heller ikke borte når det kom til gamle historier. Ofte gikk det i selvopplevde historier, både spennende og triste. For meg var alt sammen eventyr som jeg lett levde meg inn i. Denne gode fortellerkunsten er noe man veldig sjelden opplever i dag. I dagens samfunn er det veldig synd at barn- og unge ikke får med seg dette i oppveksten. Jeg har en sterk følelse av at det ville hjulpet mange unge som i dag sliter med forskjellige mentale problemstillinger. Ut fra egne opplevelser ga dette meg en sterk følelse av samhold og tilhørighet.

En livsreise – Del 1

Engang midt på 50-tallet fant jeg et brev. Det var skrevet av min far i 1948, før han overtok fjellgården Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke spørre; snoking i mine foreldres små hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet lå i en adressert konvolutt. Den var ikke forseglet. Det var adressert til en mottaker i Dakota i USA. Dette var veldig spennende lesning for en 10 – 11 åring av min støpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig håndskrift, så lesingen gikk greit selv om vi på skolen nå kun lærte formskrift. Det var skrevet med en sirlig kursiv håndskrift. Etter å ha lest brevet flere ganger, fikk jeg lyst til å lese flere bøker av Jack London (John Griffith Chaney) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Cle) Jeg hadde tidligere lånt og lest et par bøker av dem fra skolebiblioteket. Jeg var en flittig gjest der. Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med på å styre livet mitt i en bestemt retning. 

I mai 1945 skulle jeg få mitt navn innskrevet i kirkeboka. Sammen med dåps-følget gikk turen fra Enget. Først med robåt over Øyongen. Deretter med hest og vogn på Fjellvegen fremover mot kirka.

Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i følget. Den fremste vogna i følget ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest så var antagelig disse to lånt fra naboen på Bukta eller andre bruk i nærheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet frem til Torengberget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp på siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten på et vis angrep merra ved å bite merra på ryggen. Vogna vår ble trengt ut mot stupet. Det var visst veldig nære på at både merra og vogna vår havnet i avgrunnen, minst 100 meter nedover skrenten mot elva Øyensåa. Et par hestvante og resulutte karer i følget fikk imidlertid tak i seletøyet på hingsten og tilsvarende på merra og fikk roet de ned før det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgår vel ikke så lett har jeg lært! Og den skal tidlig krøkes den som god krok skal bli!

Senere kom det frem at merra hadde vært i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble døpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkalt etter en onkel Kristen, som tragisk døde bare 3 år gammel og min morfar Kristian Overgård. Hvem navnet Arvid er etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, så muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemåte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.

Mine foreldre, Astrid og John’s bryllupsbilde fra 1943. Legg merke til at brudekjolen er i svart. Så vidt jeg lærte av min mor så symboliserte det at en “uren” prest stod for vielsen.

En Livsreise – begynnelsen

Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt født på Namdal sykehus i Namsos. Han målte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens måleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knøttet, men sikkert ganske vanlig – underforstått 2. verdenskrigs rasjonerings-systemer. I sykehus-journalen stod det å lese: Velskapt guttebarn født kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag. I den utbombede byen Namsos, var det forberedelser i gang for å jage den tyske okkupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940.

Byens historie går i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.  Etter tidens normale barseltid på sykehuset, fikk mor og jeg lov å reise hjem til far på Namdalseid. Jeg har ikke helt klart for meg hvor mitt første hjem var, men det var vel etter all sannsynlighet gården Øvre Bøgset. Far jobbet på den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er vi bodde på denne gården frem til far og mor i 1949 overtok småbruket Enget. Der var far født og oppvokst. Mine besteforeldre, Nils og Alette, hadde drevet fjellgården frem til mine foreldre overtok. Det første jeg klart husker fra mitt livsløp er den dagen jeg satte to fingre, pekefinger og langfinger på høyre hånd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt høyt på veggen i et rom. Stikkontakten var stor og svart! Foran sto det en seng eller sofa, som jeg som toåring krabbet opp i. Jeg husker støtet jeg fikk som om det skjedde i går.  Ellers kom jeg greit fra det – tror jeg! Siden jeg stod i en seng eller sofa hadde jeg ikke jordkontakt.

En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg løp til våre naboer på gården Bøgset. Der bodde John og Hilda Bøgset. Min far var en habil- og aktiv skiløper på den tiden. Han brukte å ha skiutstyret sitt stående i yttergangen til huset. En vinterdag i mars 1947, hadde jeg tatt turen ut i yttergangen for å leke med skistavene. Dette gikk ikke helt bra og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdøra med en av stavene. Skrekk og gru – jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snøhaugene og løp med hjertet i halsen ned til Hilda på nabogården. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde på beina er jeg usikker på. Muligens var det et par tova labber av ull. Jeg hadde neppe noe annet på føttene enn labbene. Da jeg nådde frem tok Hilda vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en slags bestemor i mitt unge liv. Hvordan det nå egentlig var, så fikk vel Hilda på en eller annen måte varslet min mor at jeg var kommet ned til henne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvørne opptreden hjemme. Det var jo en “alvorlig” affære å knuse et vindu på den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, på den tiden var nyfødt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av å ikke dele oppmerksomhet med andre i et par år. Kanskje følte jeg litt på at jeg nå ble “oversett” til fordel for min nye lillebror?

Sommeren 1947. Her sitter jeg sammen med min far og hunden vår Jeger. Jeg er 2 år. Jeger var en blanding av Norsk elghund og Schafer. Han døde senere denne sommeren etter å ha spist utlagt gift. Omtrent samme skjebne som min Elghund Luka, som døde av forgiftning sommeren 2016.

Denne bloggen blir forandret

Etter hvert blir det publisert forskjellige artikler på Norsk. Jeg vil begynne med å migrere min livshistorie fra en annen blogg som har tittelen “En Livsreise”.

Kampen du kjemper i dag er med på å utvikle den styrken du trenger i morgen!

Chris Overgaard