En liten tur for sinnet

Små bølger kruser overflaten på fjellvannet. Det er nesten stille, bare vindens svake sus kan høres mellom trærne. En mild bris fra sør rusker behagelig gjennom håret mitt. Sola står høyt over haugskyene. Det er medisin for sinnet.

Chris er en godt voksen mann. Han sitter ved et godt brukt campingbord. Utplassert fra Statens skoger. Det er ikke en eneste person her, utenom han. Han myser mot vannet, et kjent syn fra hans oppvekst i villmarken. På bordet foran seg har han plassert tingene han har tatt med seg for turen. En termos, matboks og noen andre små ting. Han lar tankene fly uhindret. Det blir en slags video fra barndommen hans. I tankene ser han for seg gutten som sitter med hunden på sin på trappa foran huset. Det er tidlig en sommermorgen. Solen varmer allerede godt. Han er klar for dagens lille eventyr.

Chris vokste opp på en liten fjellgård i den gang Nord-Trøndelag fylke. Kort tid etter andre verdenskrig. Foreldrene hans hadde overtatt denne fjellgården fra farens foreldre. Hans besteforeldre. Etterkrigstiden var tøff for folk flest. Mange hjem manglet mat. Man måtte ha rasjoneringskort for å kjøpe i tillegg til penger. Sånn sett var Chris heldig. Den lille gården kunne holde familien i live ved å dyrke poteter og forskjellige grønnsaker. Dyrehold var en viktig del for husstanden. Spesielt om sommeren og utover høsten var ørretfiske en viktig matauke. Chris lærte tidlig å bli en god og ivrig fisker.

Han ser nå for seg å sitte sammen med sin gode venn, gårdshunden Snøgga. Han har en hjemmelaget fiskestang ved sin side. Det hadde vært en smekker liten rogn i utgangspunktet. Festet til tuppen er en svart tynn tråd med en skinnende krok i enden. Bjønntråd, som man fikk kjøpt på trådsneller på Samvirkelaget den gang. Han hadde laget fiskekroken selv. Det er en bøyd knappenål.  Han ser på kompisen sin, Snøgga. De forstår hverandre og begge reiser seg og går sammen over engene. Snart kommer de til bekken de begge kjenner godt. Bekken er ofte full av ørret om sommeren. I hånden har han en liten metallboks der han har lagret agnet. Meitemark han hadde gravd frem tidligere på morgenen. Han fester meitemarken til kroken og lar det hele synke ned i bekken. Hunden sitter spent ved siden av. Den vet hva som skjer når en ørret biter. Det blir ingen umiddelbar napp i dag. Han lar agnet drive litt nedover bekken med strømmen. Plutselig ser Chris en fin ørret raskt komme ut fra sitt skjulested under en torv. Den sluker agnet og Chris rykker i stanga. Ørreten havner raskt på gresset litt vekk fra kanten av bekken. Fangsten er sikret. Snøgga vil gjerne også bidra litt til sikringen fangsten. Hun biter i fiskens hode og rister den. Hun får beskjed om at det er nok, og hun slipper ørreten raskt. Gutten er fornøyd med morgenens fangst og de går begge hjem. Hjemme har ingen andre stått opp enda. Han setter seg på trappene foran inngangsdøren og venter sammen med hunden. Snart er mor og de andre oppe og det blir laget frokost.

Chris har drømt seg litt bort. En lengtende drøm. Han vil aldri glemme den enkle og bekymringsløse barndommen. Han tenker litt på de mange i verden som aldri fikk oppleve noe lignende. Samtidig begynner han å helle kaffe fra termosen. Han åpner matboksen. Her er en sandwich med brunost. En banan og en lite plastbeger med yoghurt til dessert. Livet er godt. Han liker kvitringen til noen småfugler som vimser rundt i løvtrærne nær bordet. Han nyter tilstedeværelsen av fuglene og deres glade toner. Han tenker at de kanskje vil ha litt lunsj sammen med ham, og bryter et lite stykke brød fra sandwichen. Han kaster brødbiten på bakken nær trærne fuglene holder til. Det tar ikke lang tid før fuglene oppdager delikatessene. Chris er raus og snart har han gitt bort halvparten av sandwichen til de sultne fuglene. Han føler seg glad og fornøyd mens han drikker resten av kaffen og spiser desserten.

Den lille turen går nå på slutten, og han pakker tingene sine og legger dem i sekken. Han legger avfallet i en pose og tar det med hjem. Det skal resirkuleres. Før han forlater stedet og setter seg i bilen, tar han en siste titt ut over det klare fjellvannet. Vannet er så rent og friskt at du kan drikke det slik det er. En siste tanke slår ham. Mange mennesker i verden har ikke nok rent vann. Han begynner turen  hjem.

Novelle av Chris Overgaard

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s