En livsreise – Del 7

Etter konfirmasjonen sensommeren 1959, ble det fra høsten av ett år i framhalsskole-klassen på Bjørgan. Vi fikk en helt ny lærer fra Sunnmøre som het Kåre Ertresvåg. I tillegg hadde vi lærere i sløyd og i husstellfaget. Henholdsvis Holder og Marit Røthe. 

I løpet av skoleåret ble det av fotograf Solvik i Namsos laget et klassebilde. Bildet ble satt sammen fra enkeltbilder til en collage. Det var elever både fra klassen på Bjørgan og fra Solhaug skole. I collagen var jenter stort sett plassert på venstre side og bildet. Deriblant havnet også jeg i første utkast fra fotografen. Navnet mitt var blitt til Kirsten og ikke Kristen. Dette ble jeg litt mobbet for og enden på den visa ble at jeg forandret stavingen på navnet mitt til Christen slik det er i dag. Siden jeg i hele mitt voksne liv har hatt mye kontakt med folk fra USA, ble det etter hvert vanlig å bare kalle meg Chris. Christen på amerikansk er et jentenavn.

Dette er bildet fra framhaldskolen som jeg forteller om. Jeg er i nest øverste rekke mellom 2 jenter men har har jeg fått forandret navnet fra Kirsten til Kristen

Etter framhaldsskolen så var det mulighet til å søke seg inn på et 9. skoleår ved Malm linjedelte ungdomsskole. Så vidt jeg husker så ble det sagt at Malm linjedelte var den 3. skolen i landet som fikk innført 9-årig skole. Jeg søkte på en linje som den gang het almenpraktisk handel- og kontorlinje. Vi var 17 elever som startet på den linja – 15 jenter. Jeg som den ene av 2 gutter. Dette ble starten på en hybeltilværelse for meg. Jeg flyttet altså hjemmefra og til min hybel på Øra i Malm som 15-åring. Det gikk jo for så vidt helt greit, både med skolearbeid og annet stell. På den tiden hadde Malm mange sjøgutter som skulle få direkte betydning for min fremtid. 

Jeg avsluttet forrige blogg med å fortelle litt om min historie som elgjeger. Det har blitt antydet at jeg sannsynligvis var landets yngste i denne kategorien. Det tror jeg ikke, men muligens landets yngste som selv ladet patronene og gikk på elgjakt alene. Da jeg hadde summet meg litt etter elgfallet, jeg var skikkelig redd nå husker jeg, så hadde jeg forstand nok til å begynne å forsiktig bevege meg frem mot det som viste seg å være en død elgku. Dyret hadde sluttet å bevege seg innen jeg kom frem. Jeg husker den blødde mye. Nå stod jeg her helt rådvill foran et stort dødt dyr uten å ha noen som helst formening om hva jeg nå skulle forta meg. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt på og ta med meg en kniv! Etter en stund, som jeg ikke husker noe som helt fra, så hadde jeg besluttet å gå den snaue kilometeren hjem til huset. Her fikk jeg satt på plass geværet og gjemt de resterende av patronene jeg hadde laget. Tiden deretter husker jeg ikke så mye fra før jeg hørte det kom noen til huset. Det viste seg å være en nær slektning som oppholdt seg på nabogården. Tilfeldigvis hadde han hørt smellet da jeg skjøt. Han visste sannsynligvis at jeg var alene hjemme og hadde kommet for å undersøke hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg tilstått ovenfor ham hva jeg hadde gjort. Da ble det funnet frem kniver og annet nødvendig utstyr og jeg måtte vise ham hvor elgkua lå. Jeg husker jeg hjalp til så godt jeg kunne og følte meg elendig og kvalm. Vi fikk tatt ut innvollene på dyret og så ble den liggende slik til han fikk samlet inn flere for å ta seg av resten. Jeg måtte sitte vakt for å passe på så ikke rev og fugler kom og forsynte seg av dyret. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg måtte sitte der før to andre karer i tillegg kom. For meg virket det som en evighets-tortur. Jeg forstod etter hvert at min eldre slektning hadde tatt på seg ansvaret for fellinga av elgen. Han var en del av det lokale jaktlaget. Jeg husker ikke om jeg ble lettet over dette. Mitt navn kom aldri, så vidt jeg vet, opp omkring denne jakta. Jeg tror heller ikke mine foreldre noen gang ble informert om hva som egentlig skjedde. De nevnte i alle fall aldri episoden. 

Etter konfirmasjonen var det på den tiden vanlig å ta på seg finstasen fra konfirmasjonen og gå på dansefester på bygda. Den første anledningen for meg ble avsluttningsfesten for Skogskolen på Langvassheimen. Det var musikk og dans på plassen mellom hovedbygningen og Langvatnet. De fyrte opp et stort bål som var den eneste belysningen over plassen. Dagen for avsluttningsfesten høljregnet det. Jeg syklet opp til Langvassheimen og ble selvfølgelig gjennomvåt. Men det stoppet meg ikke når jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg var jo bare 14 år så danseferdighetene var nok ikke særlig utviklet. Men jeg hadde da lært noen trinn både fra min mor og en litt eldre nabojente. Jeg hadde imidlertid ikke selvsikkerhet nok til å by opp en jente. Etter en stund ble jeg imidlertid dratt med ut på “gulvet” av en litt eldre jente som jeg kjente godt. Vi, eller rettere sagt jeg, snublet oss gjennom et par danser i regnet. Jeg hadde fått min første dans på en fest i gjennomvåte klær. Det ble etter hvert litt enklere å gå på dansefester. Selvsikkerheten tok seg betraktelig opp etter hvert. På den tiden hverken røkte eller drakk alkohol, og det er jeg veldig glad for. 

Hybeltilværelsen på Malm var jo både en spennende og utfordrende tid. Som 15-16 åring, som skal styre sitt eget liv, er det mange fristelser og feller. Jeg slapp vel stort sett unna de store utfordringene, men det er klart at det ble endel press fra venner om å være vertsskap til privatfester. Det var vel bare en gang det gikk over streken. Det ble litt mange på hybelen min så noen tok seg inn i vertskapets territorium. De stolte vel på meg for alt stod ulåst, selv om verten var bortreist den helga. Noen av gjestene mine tok altså i bruk deres stue og tilhørende musikkanlegg. Dette ble selvfølgelig oppdaget, og jeg måtte stå ansvarlig med tilhørende refs. Jeg overlevde heldig vis og fikk fortsette å bo på hybelen etter episoden. 

I tolvårsalderen hadde jeg kjøpt meg gitar og samtidig et gitarkurs med Per “Elvis” Granberg. Det var vel omtrent samtidig med at han ble kåret til Oslo’s rockekonge. Mener det var i 1957/58. Jeg ble etter hvert en brukbar “kompgitarist” og var veldig glad i å synge Elvis. Hybelen min på Malm lå i andre etasje. Høsten 1960 når jeg begynte på Malm skole, brukte jeg, når været var fint vær, å åpne vinduet på hybelen og synge Elvis-låter for full hals. Joda, jeg fikk faktisk publikum, stort sett en håndfull lokale jenter som var 2-3 år yngre enn meg. “Konsertlokalet” var en gressplen bak huset. Til min store tilfredshet kom de tilbake omtrent hver gang jeg hadde opptreden. Jeg hadde fans! 

Den gang hadde Malm mange yngre gutter som hadde prøvd livet i utenriks sjøfart. Utover året, etter hvert som jeg ble kjent med flere, brukte vi om kveldene å møtes på Samfunnskaffeen eller noen ganger på Larsen’s. Historiene de fortalte om sine opplevelser ble nok veldig besnærende for meg. På vårparten hadde jeg bestemt meg for å søke hyre i utenriks fart etter endt skole på Malm. Tidligere hadde planen vært å søke på Handelsskolen på Steinkjer. 

Under mitt skoleår på Malm, kom det ofte ganske store skip inn for å hente kis fra gruva. En tidlig vårdag en helg, var en av mine kamerater og jeg ute på fjorden og fisket. Mens vi var der ute kom det et tysk skip og ankret opp på reden ikke så langt fra der vi lå med robåten vår. Nysjerig som vi var rodde vi nærmere og sjøfolkene ombord vinket oss inntil skutesida. De ville ha oss til å ro dem til land etter endt arbeidstid på kvelden. Dette var jo svært spennende og vi stilte opp som avtalt. På kvelden, etter nattlivet på Malm var over, skulle vi ro sjøfolka ut til skipet igjen. Mener å huske det var klokken 23. Vi ble bedt med ombord for å se på skuta deres. Tyskere er jo veldig gjestfri. Vi skulle få en kasse øl for jobben med å frakte sjøfolka frem og tilbake til skuta. Vi ble med ombord og vi ble tilbudt en flaske øl hver. Jeg aksepterte litt tvilende en liten brun flaske som var merket Holstein. Jeg hadde aldri tidligere smakt slikt øl og var nok ikke helt overbegeistret for smaken. Jeg husker jeg drakk omtrent halvparten av flaska. Jeg ble ble plutselig temmelig omtåket. Min kamerat og jeg fikk etter hvert med oss ølkassa ombord i robåten og stevnet for land. Jeg husker dette veldig godt og ser enda for meg denne kassen med Becks øl. Det var på grønne flasker. Vi gjemte ølkassa i et naust som ikke var i bruk. Det ble ikke noe mere øldrikking på oss. Enden på visa ble at vi solgte hele kassen til et par av de voksne sjøguttene. Da ble det bra med penger til Jukebox’en på Samfunnskaffeen og Larsen’s.

Dette ble min føste båt i 1961. Her jobbet jeg som førstereis messegutt i litt over 6 måneder. Jobben som messegutt var egentlig en utakknemlig jobb. Første 4 måneder i offisermessa var grei, men så ble jeg flyttet til mannsakpsmessa med omkring 35 mannskaper, da ble det en annen dans. Offiserene fortrakk en ung kvinne i messa si iver meg. Jeg bebreider de egentlig ikke.

Eksamen på handel- og kontorlinja gikk greit og jeg avsluttet hybeltilværelsen på Malm. Det hadde vært endel diskusjon med mine foreldre angående mitt valg om å reise ut i utenriks fart. De ville jo at jeg skulle fortsette med skolegangen. Jeg hadde gjort det veldig bra på skolene til nå og de hadde nok et godt argument om at jeg burde fortsette. Jeg gav meg imidlertid ikke og til slutt gav de opp og lot meg få viljen min. Jeg søkte hyre hos flere rederier og fikk ganske raskt napp hos et rimelig stort rederi – A. F. Klaveness Co A/S på Lysaker. Jeg ble tilbudt og aksepterte en jobb som messegutt på en stykkgodsbåt med to midtskip som hette M/S Francisville. Den 22. juli 1961 fulgte min far meg på bussen til Steinkjer. Derfra skulle jeg ta toget alene til Trondheim. Jeg hadde aldri vært i Trondheim tidligere, og måtte først finne frem til Sjømannskontoret. Det gikk greit og personalet på kontoret sendte meg videre til sjømannslegen og et par andre. Jeg ble godkjent og formelt mønstret på M/S Francisville som messegutt samme dag. Så måtte jeg innom et reisebyrå, mener det hette Berg-Hansen, for å få utlevert billett med nattoget til Oslo, senere på kvelden. Fremme i Oslo neste morgen, skulle jeg melde meg for et reisebyrå på Karl Johansgate for å få informasjon om ferden videre til Rotterdam i Holland. Jeg visste jo intet om hva som skulle skje angående reisen videre til båten. Dette var uhyre spennende.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s