En livsreise – Del 6

Jeg ble konfirmert i 1959. Det var det siste konfirmantkullet i bygda som kunne stille i vanlige klær. Jenter i de flotteste kjoler og vi gutter i fine blådresser. Ås kirke, som den den gang het, var 101 år det året. En annen litt uvanlig ting, i forhold til dagens ritualer, var at vi ble konfirmert på sensommeren, søndag 30. august. Jeg husker ikke hvorfor det ble slik. Vi ble innskrevet som konfirmanter engang tidlig på vårparten. Så vidt jeg husker gikk vi til presten, Wilhelm Piene hette han, på ettermiddagen en dag i uka. Vi hadde konfirmantskolen inne i selve kirka. Det var enten fordi at vi var temmelig mange konfirmanter eller det var restaureingsarbeider som forgikk i annekset. Etter konfirmantskolen ble det som regel en tur til idrettsbanen med forskjellige aktiviteter. Det var den gamle grusbanen som fortsatt er synlig i dag. Den ligger rett ved siden av FV17 der veien krysser Bjørgbekken. Senere på kvelden var det ofte samling på kafeen til Sigrid og Ole Sæther. Husker ikke om den hadde et navn. Husker bare at det var ett hvitt skilt med svarte bokstaver hvor det stod; KAFE. Der var det Jukebox med de siste popmelodier fra platetoppen. 

Jeg får ro i sjelen når jeg tenker tilbake på alle de fine opplevelsene jeg hadde som barn og ungdom. Jeg husker spesielt godt somrene med skolefri. Jeg har alltid vært en morgenfugl og var tidlig på beina. Ofte lenge før andre stod opp. Mang en morgen satt jeg i morgensola på trappa foran huset sammen med vår elghund Snøgga. Hun var en rolig og trofast venn med mange elger på CV’en sin. Jeg drømte meg nok helt bort mange ganger. Hovedbeskjeftigelsen i de tidlige morgenstunder var å finne fiskestanga. Som oftest var dette en smekker “bjørksvei”, med tilhørende fiskesnøre av «bjønntråd”. En fiskekrok i en eller annen fasong. Ikke rent sjelden var dette en tilbøyd knappenål. Fiskekroker kostet penger på Samvirkelaget. Heller ikke den gang vokste penger på trær. Turen gikk som oftest til Engbekken, som var full av ørret og en og annen ål. Fisketuren begynte oftest helt øverst på innmarka der bekken for det meste var smal med små kulper. Snøgga fulgte som oftest med på turen. Noen ganger hadde jeg smurt et par brødskiver, ofte med bare smør på. Smøret var hjemmelaga og jeg husker fortsatt den gode smaken. Jeg delte nistepakken med min turkamerat Fisketuren gikk som oftest hele veien nedover bekken mot utløpet i Øyongen. Det kunne vel dreie seg om en distanse på halvannen kilometer med alle  kroker og kriker i bekken. Ofte var også katten min, Lussi, med på disse turene. Fikk jeg en liten ørret på turen ble den tildelt Lussi etter at fisken var avlivet. Slik fortsatte sommermorgene mine i flere år. Jeg minnes tiden med et visst savn i hjertet.

Sommeren 1954 var det forventet forøkelse i familien. Min mor skulle ha barn nummer fem utpå sommeren. Den gang visste vi jo ikke hvilket kjønn det ble, så spenningen var stor da hun om morgenen den 23. juni ble kjørt til Namdal sykehus. Etter hvert kom det en husmorvikar til gårds. Tror hun hette Marit Dale og var fra Vemundvik. Mot kvelden kom det endel besøk til gården. Det var jo St. Hans kveld. Det var naboer og slektninger fra gårdene rundt omkring i fjellbygda. Det var vel ikke helt unaturlig at det ble medbragt endel hjemmebrygga godsaker. Polet var vel nærmest et ukjent begrep da nærmeste utsalg var i Trondheim. Det ble spilt forskjellig musikk på en sveivegrammofon. Tror den var tatt med fra Bukta. De hadde en slik. Min far spilte trekkspill. Vi to eldste barna, Johnny og jeg, fikk lov å være endel av festen litt utover kvelden. Stemningen var god. Slik jeg husker det så koste alle seg. Min far John, var for såvidt ikke helt fornøyd med at noen spilte sangen “Kjære John” litt for ofte. Antagelig for å erte ham litt. Han var jo tross alt en mann på 48 år og skulle bli far for femte gang.

Dagen etter, St. Hans dagen, kom det melding om at min mor var nedkommet med en velskapt gutt, som det heter. Jeg husker slett ikke hvordan min egen reaksjon var på det. Jeg var jo da ni år og tenker jeg opplevde dette som spennende. Den gang lå mødre på fødeavdelingen omkring en uke før mor og barn fikk reise hjem om alt var greit. Jeg husker den store dagen da min lillebror og mor var ventet hjem. Ventetiden og spenningen var temmelig drøy! Men utpå ettermiddagen var det dags å hilse på lillebror Willy for første gang. Jeg var visst en ganske stolt storebror ble jeg senere fortalt.

Dette er det første bildet som jeg husker jeg fotograferte av Willy. Bildet er fra desember 1959 og han var da 5 år gammel. Elghunden hette Jeger. Bildet er fotografert det året jeg ble konfirmert. Jeg hadde kjøpt kamera og film for nesten alle konfirmasjonspengene mine. Arena for portrettet er ganske nylagt is på Øyongen med litt nysnø på. Var det her jeg la grunnlaget for mitt senere valg av yrke? 

I september 1957 døde min mormor Målfrid i Grong. Jeg var da 12 år gammel. Hun ble gravlagt i Grong kirke. Jeg var med i begravelsen som var en tung dag for meg og ikke minst min mor. Det skulle ikke bli det eneste dødsfallet i nær familie det året. Min onkel Per, som bodde i New York, døde plutselig på en sjøreise til Bombay. Han var sjømann og arbeidet for Wilhelm Wilhelmsen rederi. Min kontakt med onkel Per var brevveksling. Eller kanskje kan vi kalle det reisebrev fra hans side. Vi hadde mye kontakt via brev hvor han fortalte spennende historier fra sitt liv på de syv hav. Hans plutselige bortgang ble en stor belastning for min mor. Hun og Per stod hverandre nær. Hans urne er også nedsatt på Grong kirkegård. 

Dette er det eneste bildet jeg har av onkel Per. Han sendte det til meg i et brev i den tiden vi brevvekslet. Her ser vi han ombord på sitt siste skip sittende på bakken, på vei gjennom Suez kanalen. Den store lyskasteren, som var påbudt for skip som skulle passere kanalen, forteller den historien. 

I løpet av dette året ble jeg også grunnlegger av gutteklubben Sprint. Jeg samlet sammen alle guttene i fjellgrenda og fikk startet en klubb med ni medlemmer så vidt jeg husker. Jeg ble valgt som formann, som det den gang het. Vi hadde også både kasserer, styremedlem og materialforvalter. Kan ikke huske hva vi hadde å forvalte, men slik var det. Vi hadde egne jakkemerker som vi fikk kjøpt fra guttekubben i Norsk Barneblad. Klubben var temmelig aktiv. Vi arrangerte både hopprenn, kombinert hopprenn og langrenn om vinteren. Hopprennet var i vår egen bakke i Fosslia. Vi bygde bakken selv med dugnad. Man kunne hoppe en 25 – 30 m der så vidt jeg husker. Vi hadde bra deltagelse av guttehoppere fra hele bygda når vi arrangerte konkurranser. Mener å huske at det dukket opp noen tilskuere også! Langrennet foregikk på forskjellige steder. Om sommeren var det fotballtrening og friidrett som stod på programmet. Er litt usikker, men mener klubben eksisterte frem til jeg som 15 åring skulle begynne på mitt 9. skoleår på Malm ungdomsskole. Jeg måtte da bo på hybel på Malm. Jeg husker ikke om vi offisielt la ned klubben eller om den bare gikk i oppløsning av seg selv. Kanskje eksisterer den enda! 

Høsten det året Willy ble født, dro jeg på elgjakt – alene! Jeg var jo kun 9 1/2 år så hvordan kunne dette skje? Jeg er litt usikker på foranledningen til at jeg var alene hjemme, men har en vag anelse om at det dreide seg om Willy’s barnedåp. Det var i alle fall slik at jeg blånektet å være med resten av familien da de skulle bort denne dagen. Er temmelig sikker på at dagen var en søndag tidlig i oktober. Grunnen til at jeg ikke ville være med familien den dagen var nok, uten tvil, at jeg hadde planlagt andre aktiviteter. Elgjakta var begynt og jaktlaget hadde allerede vært på jakt noen dager uten å felle elg. Etter at alle andre var ute av huset satte jeg i gang med planene mine. Jeg visste jo godt hvor far hadde Kragen oppbevart. Den var altså tilgjengelig. Vi bodde jo i villmarka så det var ikke uten grunn at det var slik. Det oppstod imidlertid et problem – jeg kunne ikke finne ammunisjon! Imidlertid fant jeg de nødvendige komponenter til å lade skudd. Jeg hadde ved flere anledninger sett på far når han ladet egen ammunisjon. Ladepressa var en innretning som stod på en halvmeter lang plankebit. Men før jeg kunne lade skudd måtte jeg ta ut den gamle tennhetta fra tomhylsa. Dette ble i den tiden utført med en egen redskap som bestod av en liten stang på et rødt lite skaft som man satte inn i tomhylsa. Deretter var det en slags klo med en spiss stift som fikk tak i den brukte tennhetta slik at den ble vippet ut. Jeg hadde lokalisert kulene jeg hadde sett min far brukte til ammunisjon for elg. Etter dette forarbeidet var det bare å presse inn ny tennhette, fylle i sånn passe mengde med krutt og presse inne den nye kula. Vips så hadde jeg startet min ladekarriere! Mener å huske jeg ladet en 4-5 patroner. Allerede ved 7 årsalderen hadde min far latt meg få begynne å skyte noen skudd mot blink, med Kragen. Med andre ord var jeg ikke helt fersk skytter. Jeg hadde oppnådd å treffe blinken noen ganger. 

Jeg var godt kjent med dyrelivet på eiendommen vår og visste veldig godt hvor det var et elgtråkk ikke veldig langt fra huset. Dit dro jeg, la meg i bakhold bak en stor furustubbe – med Kragen i godt anlegg. Det virket som en evighet, jeg var jo kjent for å være litt utålmodig av meg. Omsider kom en stor elgku, uten kalv, ruslende bedagelig opp i min retning. Elgkua kom fra der jeg ventet at elg skulle komme. Til slutt var elgen bare en 50 – 60 meter unna bakholdet mitt. Ja, jeg skjøt, elgkua datt og rullet over på rygg. Jeg husker de lange beina sparket i tomme lufta. Nå først begynte realitetene å sige inn over meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette hadde jeg nok ikke tenkt på før “jakta”. Så nå, som seg hør og bør av en niåring med skarpladd gevær, ble jeg faktisk skikkelig redd! Resten av denne episoden, min første elgjakt i eget regi, er en historie i seg selv, og jeg skal i denne omgang ikke gå nærmere inn på den. Det ble imidlertid ordnet til det beste både for meg og jaktlaget

4 thoughts on “En livsreise – Del 6

  1. Artig lesestoff! Du husker mange detaljer! Kaféverten het forøvrig Ole Sæther. Jukeboksen var viktig. De hadde også tyggegummien Toy på kaféen. På samvirkelaget fikk vi kjøpt bare Caroxin – den smakte ikke så godt, kunne ikke trekkes ut og blåses bobler med.

Leave a Reply to Eldbjørg Lyngstad Cancel reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s