En livsreise – Del 4

For meg har det aldri vært langt fra tanke til handling. Mange kaller dette impulsivt og mener samtidig det er en farlig og forkastelig holdning til livet. Jeg ser det slik; ingen har noen gang snublet over noe ved å sitte på rompa og gruble mens man river bladene av en prestekrage – skal – skal ikke! Mulig man kan samle mere av jordens gods og gull på denne måten, men det var nok aldri mitt ønske eller mål. Fremover i fortellingen om mitt liv, vil man klart finne at jeg har gitt fra meg mange verdier uten selv å ha nyttiggjort meg av situasjoner jeg har vært i. Jeg har aldri dvelt lenge ved tanken eller angret mitt indre valg. På den annen side har jeg nok opplevd og gjennomført langt mere enn de aller fleste ville ha prøvd seg på. En gjennomgående forakt for det som kunne fremstå som “mot alle odds” har oftere enn ikke preget min verden.

Før min farmor Alette og min farfar Nils giftet seg het farmor Sverkmo til etternavn. Min farfar hadde slektsnavnet Buvarp, blant annet. Han var født utenfor ekteskap og hadde slektsnavnet etter sin mor. Det var, som sikkert mange har kjennskap til, slett ingen spøk. Men heller ikke uvanlig selv i de tider. Jeg var ikke en flue på veggen da det ganske sikkert var diskusjoner mellom familiene før giftemålet ble gjennomført. Det jeg hørte da jeg var ganske ung, var at min farmor bestemt motsatte seg å skifte navn til Buvarp i forbindelse med ekteskapspakten. Dette var nok temmelig uvanlig på den tiden – omkring år nittenhundre. I verste fall kunne vel en brudgom og hans familie oppleve dette som både en nedsettende og foraktelig holdning ovenfor dennes familienavn. Det skjedde ikke. Min farmor var en meget bestemt og handlekraftig dame. Derved fikk den nye pakten mellom Alette og Nils familienavnet Sverkmo. I dag er dette et beskyttet slektsnavn. Det vil si at ingen uten direkte bånd til familienavnet kan ta det i bruk.

Alette og Nils sitt bryllupsbilde ca år 1900

Som ung gutt, før skolealder, besøkte jeg ofte flere nære slektninger over tid. På Mastermelen bodde tante Anna (min fars søster) og onkel Leif (min mors bror). Tante Anna var min fars yngste søster og onkel Leif min mors eldste bror. Da min mors familie flyttet til Bergen, engang før 1920, ble onkel Leif værende igjen på Mastermelen. Det var min grandtante Anna og Adolf Reitan som drev bruket da. Grandtante Anna var min morfars søster. Jeg var veldig ofte på besøk hos dem etter at de var blitt pensjonister og bodde i de gamle, opprinnelige, husa på Mastermelen. Jeg husker disse to som særdeles snille, hyggelige og gjestfrie mennesker. Min oldefar Jørgen Overgård, var etter hva jeg vet den originale eieren av Mastermelen. Han var tømrer av yrke og etterlot seg en god del verktøy som visstnok fortsatt er i bruk i dag. Onkel Leif vokste opp på bruket og overtok etter hvert driften. Jeg var altså dobbeltsidig søskenbarn med Anna og Leifs barn. Onkel og tante fikk etter hvert seks barn. Den tiden jeg ofte var på besøk var det de fire eldste som var født. Man kommer vel ikke nærmere søsken uten å være akkurat det. For meg var det veldig stas å være på besøk der. De hadde elektrisitet og vaskemaskin! Jeg husker til og med den dagen vaskemaskina kom i hus. Jeg var på besøk. Vaskemaskina mener jeg ble passert i kjelleren. Et lite “underverk” av en oppfinnelse syntes jeg. Onkel Leif drev som skogsarbeider om vinteren. Han hadde noe så forholdsvis uvanlig som en motorsag. Den dro han på en skikjelke opp i skogen i Mølnålia, hvor han jobbet med tømmerhogst. Jeg husker enda duren fra motorsaga når den var i bruk. Tragisk nok døde både onkel Leif og tante Anna alt for tidlig. Dette var noe som preget de to yngste barna i familien ekstra hardt. Begge var mindreårige.

På Langøra bodde min tante Marie og Martin. Der var jeg også mye på besøk over tid. De hadde tre barn, den yngste på alder med meg. På gården ble det ofte holdt større familiesammenkomster. Dette muligens for at våningshuset var en ganske stor Namdalslån – med mange rom. Det første selskapet jeg husker derfra var farmor og farfars gullbryllup. Det var i 1950. Min bestefars begravelse ble også holdt derfra i 1962. Jeg var da sytten år og heldigvis hadde jeg besøkt han på gamlehjemmet ved Årgårdsbrua, like før han døde. Husker han sa at han likte seg veldig dårlig der på hjemmet. Det var nok alt for restriktivt for ham der. Han hadde en stor stjerne i mitt hjerte. Min bestemor levde enda endel år. Siste gangen jeg besøkte henne var i 1966. Hun bodde da i et lite hus på Mastermelen som onkel Leif hadde bygd til henne. Jeg var ute på de syv hav da hun døde et par år senere.

Jeg har ett minne som sitter spesielt godt fra mine tidligste besøk på Langøra. De hadde en gårdshund der som hette Snorre. Han stod fast på gårdsplassen og hadde hundehus. Snorre og jeg var veldig gode venner. Jeg husker ikke foranledningen til historien, men husker godt mine velvalgte ord: “Snorre e likast hain” før jeg strøk på dør. Det var selvfølgelig ett eller annet som hadde fått underleppa mi til å bli sid! Da jeg kom på gårdsplassen lå Snorre utenfor huset sitt. Det var enten vår eller sommer. Jeg krøp inn i hundehuset og la meg til der. Snorre kom etter og la seg opp mot inngangen på huset. Der sovnet jeg sammen med Snorre. Jeg mener å huske at det ble sagt at det hadde vært “litt aktivitet” blant de voksne da de ikke fant meg utenfor huset. Dette er sikkert noe et par av mine eldre søskenbarn husker. Sist jeg snakket med min tante Marie, våren 1995 mens jeg var på hjemmebesøk fra USA, snakket vi om denne hendelsen. Den lå da fortsatt friskt i hennes minne. Med andre ord hadde jeg satt spor etter meg allerede den gang!

Dette bildet er fra Langøra. Her ser vi mitt søskenbarn Magnar til venstre og meg til høyre. 

Sommeren 1952, 3 måneder etter jeg fikk en lillesøster, var det tid for innskriving på Bjørgan skole. Min far syklet meg frem til innskriving. Jeg hadde plass på bagasjebrettet. Selv om jeg syntes det var ganske spennende, likte jeg meg ikke særlig bra. Det var veldig mange barn der. Ting virket veldig fremmed og ukjent for meg. Hadde det vært mitt valg så er muligheten stor for at jeg ville frabedt meg denne opplevelsen. Jeg ble selvfølgelig programmessig innskrevet og var klar til å begynne i første klasse omkring 20. august. Etter at jeg kom hjem igjen glemte jeg fort dagens hendelse. Realitetene dukket ikke opp i tankene mine før dagen for skolestart. Muligens hadde jeg fortrengt det som skulle komme i håp om at dette ville forsvinne av seg selv. I alle fall gikk jeg ikke og gruet meg eller syntes synd på meg selv i mellomtiden. I ettertid føler jeg at dette var en sunn og bra holdning til det som skulle skje. Dagen kom ubønnhørlig. Husker ingenting om fremmøte på skolen. Heller ikke hvem som fulgte meg dit eller hvilken transport som ble benyttet – første dagen.

Skolebilde fra Bjørgan gamle småskole-klasserom, 1. klasse 1952

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s