En livsreise – Del 2

Dette er eneste bilde i mitt eie som har overlevd fra fjellgården Enget – hvor jeg vokste opp. Bildet er fra 1959.

Min første erindring fra min oppvekst på Enget er at jeg og flere av mine mere og mindre jevnaldrende søskenbarn løp rundt på gårdsplassen og i uthusene og lekte krig. Det var totalt tre uthus på den tiden. Vi hadde ikke moderne leketøy. For å lage smell og litt lyd så brukte vi takshingel. Dette var shingel som hadde blåst av takene både fra fjøset og våningshuset. De var ansett som ubrukelige til gjenbruk. Vi brukte 2 stykker som vi slo mot hverandre og etterlignet forskjellige smell, både maskingevær og vanlige børser. Vi delte oss opp i forskjellige “styrker” og var nok ganske tøffe mot hverandre noen ganger. Her var både kommunister, nazister og norske og amerikanere representert. En annen relasjon til krigen jeg husker, er at når vi hørte flydur trakk vi bort fra åpent terreng og som regel under tak. Min bestefar Nils, fortalt en episode fra krigen hvor han ble beskutt fra et tysk fly. Hvordan det hele hadde begynt har nok dessverre gått i glemmeboka. Mulig han hadde vært på jakt med sin gamle Remington Rolling Block. Heldigvis greidde han å komme i sikkerhet før han ble truffet. Det med å trekke inn fra åpent terreng og i skjul når flydur ble hørt, var også noe min bestefar praktiserte i flere år etter krigen.

I 1949 fikk jeg enda en lillebror – Egil ble han døpt. Vi var nå tre brødre med to år mellom hver av oss. Jeg kan ikke huske noe fra hans hjemkomst. I årene som fulgte var jeg ofte sammen med bestefar når han skulle hogge ved i skottet. Jeg var antagelig minst like mye i veien som jeg var til hjelp. Men bestefar tok seg alltid god tid til det han holdt på med. Så også i vedskjulet. Ofte satte han seg ned på hoggstabben og fortalte små historier eller eventyr. Når han satt der og fortalte så hadde han omtrent alltid et trestykke og tollekniven fremme. Bestefar gikk alltid med tollekniv i beltet. Han karvet og smidde på trestykket med kniven mens han fortalte. Jeg kan ikke huske om det ble noe produkt fra karvingen, men muligens ble det rivetinner av det. Han var en veldig god forteller. Fortellingene hans gikk rett hjem hos meg. Jeg var umettelig.

Frem mot 1952 var det påbegynt å bygge et nytt to-etasjes våningshus på bruket. Jeg husker godt grunnarbeidene til en full kjeller under huset. Alt ble gravd ut for hånd med spader, i blåleire. Den var veldig hard. Jeg husker det ble foretatt endel mindre dynamitt-sprengninger. Om jeg ikke husker veldig feil så var grunnflata på huset ca 6 x 8 m. Når man regner at det ble gravd ned i overkant av to meter så ble det altså omkring 100 m3 som ble gravd ut med spade og trillebår. Muligens var det en “bekkvogn” og hest med fra tid til annen. Grunnmuren ble oppbygd med Leica-blokker.

Våren 1952 var egentlig en begivenhetsfull vår.  Jeg husker den godt. Dagen da min mor skulle føde min lillesøster Wigdis, var det mildt og full vårløsning av den islagte Øyongen. Isen var nærmest ufremkommelig. Det var overhode ikke noen løsning å frakte en kvinne med fødselsrier over isen til den andre siden som ble kalt Kårjorda. Der kunne min mor eventuelt bli hentet i bil. Datoen var 3. mai. Jeg husker godt den febrilske aktiviteten med å bygge en stor kjelke med blant annet to par ski som skulle kunne bære jordmora sikkert over isen. Trekkraften for sleden var to vante karer på ski. Den ene var min far. Jordmora kom velberget over isen. Min erindring er at jordmora var Emma Lie. Hun var nok en robust og modig kvinne som lot seg overtale til å bli skysset over den råtne isen i en slik doning. Det gikk ikke lange stunda, etter hun var kommet i hus  på Enget, før jeg hørte barneskrik. Som den nysgjerrige syvåringen jag var, hadde jeg blitt jaget ut av huset, men oppholdt meg like i nærheten. Det var snøflekker på bakken enda. Det var jo tross alt tidlig på våren. Fødselen gikk greit, jeg hørte i alle fall aldri noe annet, men det gikk nok noen dager før jeg fikk komme til og se lille søstera mi. Nummer fire i søskenflokken og den eneste “heimføing” ble hun.

Den første tiden etter vi flyttet til Enget, husker jeg mange mørke høst- og vinterkvelder, med et lysskinn kun fra vedkomfyren på kjøkkenet. Den koselige sprakingen fra tørr bjørkeved, som brant lystig i komfyren, var beroligende. Selv når jeg tenker tilbake på disse stundene i dag føler jeg er ro i sjelen. Helsebot vil vel mange kalle det. Kjøkken-komfyren i «gammelstu»var helsvart og hadde en vannbeholder med et messing-håndtak på toppen av lokket. Beholderen ble fylt med vann og var nedsenket i ovnen for å holde vannet varmt når vi fyrte i ovnen. Det var vår varmtvannsbeholder. Ofte var hele familien samlet på kjøkkenet. Det fantes ikke elektrisitet enda og parafin til lampene var en utgift man måtte holde så lav som mulig. Dessuten var det noe som het rasjonerings-kuponger. Hadde man ikke kuponger kunne man ikke kjøpe forskjellige varer. Stort sett var det bestefar som var fortelleren. Men bestemor var heller ikke borte når det kom til gamle historier. Ofte gikk det i selvopplevde historier, både spennende og triste. For meg var alt sammen eventyr som jeg lett levde meg inn i. Denne gode fortellerkunsten er noe man veldig sjelden opplever i dag. I dagens samfunn er det veldig synd at barn- og unge ikke får med seg dette i oppveksten. Jeg har en sterk følelse av at det ville hjulpet mange unge som i dag sliter med forskjellige mentale problemstillinger. Ut fra egne opplevelser ga dette meg en sterk følelse av samhold og tilhørighet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s