En livsreise – Del 8

Jeg hadde aldri vært i nærheten av et fly før jeg den 23. juli 1961 befant meg på Fornebu sammen med omkring 15 andre gutter og menn som var mønstret på MS Francisville. I tillegg var det flere andre som skulle til andre båter. Vi skulle til Rotterdam og skulle lande på en kjempestor flyplass som het Schiphol, mellom Amsterdam og Rotterdam. På Fornebu stod fly i alle størrelser og fasonger. I vente på å få ta av til de lyseblå høyder. Vet ikke hva som var grunnen, men det tok sin tid før vi fikk anledning til å gå ombord i flyet. Det viste seg å være et litt eldre charterfly, gulmalt av typen DC3. Det hadde et blått og hvitt flagg på halefinnen, noe jeg senere lærte tilhørte Fred. Olsen. Han er vel mere kjent som skipsreder enn luftfartsselskap. Jeg visste ingenting om ting som trykk-kabin. Dette flyet hadde ikke det og det skulle jeg etter hvert få erfare betydningen av. 

Da alle mann, mener å huske at det var et par kvinner også, omsider fikk innta setene ombord i flyet, var spenningen på topp hos meg. Vi kom oss etter hvert opp i lufta. Været var strålende og jeg fulgte nøye med landskapet under, da jeg hadde fått vindusplass på babord side – rett bak vingen. På turen oppover braket og smalt det i ørene. Dette ga seg da stort sett etter hvert når vi var kommet opp til det som jeg nå vet heter apex (høyeste punkt). 

Det gjorde egentlig litt vondt i ørene hele veien. Jeg hadde jo aldri hørt om å utligne trykket i ørene på den tiden. Vi fløy utover Nordsjøen. Den var knall blå i likhet med himmelen over. Jeg kan ikke huske hvor lenge vi hadde vært i lufta, da min betraktning av verden utenfor plutselig ble helt svart! Kan egentlig ikke huske om jeg ble redd eller om jeg tok form av et spørsmålstegn. Kort tid etter at min lyseblå betraktning av verden brått ble avbrutt, kom en rolig stemme over høytaleranlegget ombord. Denne forkynte som den naturligste ting i verden at det var litt problemer med babord motor og at kapteinen hadde stoppet den. Denne fly maskina fløy utmerket med bare en motor. Det viste seg å holde stikk. Tror vi landet på Schiphol etter ca 3 timers tur. Fra nedstigningen husker jeg at det gjorde fryktelig vondt i ørene og at jeg nærmest var helt døv etter vi landet. Det tok flere dager før hørselen var helt tilbake. Senere fikk jeg vite hvorfor min betraktning ut vinduet skiftet fra lyseblått til kullsvart. Det var et oljetrykk rør som hadde sprunget lekk og sprayet hele babord side med svart motorolje. 

Dette er samme flytype som vi fløt med til Rotterdam i 1961. En DC3

MS Francisville var enda ikke kommet inn til Rotterdam havn da vi ankom. Vi ble fraktet til Sjømanns Hotellet i Rotterdam. Der ble vi vel nærmere en hel uke før båten kom inn til havn. Det var nærmest ingen av oss som hadde noe særlig med penger. En av karene blant oss var maskinsjef og kunne nok dette gamet både ut og inn. Han fikk ordnet med agenten vår i Rotterdam slik at vi fikk et lite forskudd på hyra. Jeg fikk 10 Gulden som på den tiden tilsvarte omkring 20 kroner. 

Sammen med et par andre gutter på min alder, dro vi på «byn”! Vi måtte jo sjekke ut sjøfartsbyen Rotterdam. Vi var nok litt forsiktig heldigvis, for vi startet ut med Coca Cola og is i et glass. Men vi gikk videre og fant et større sted med mye folk og ikke minst mange jenter. En av guttene som var med var fra Oslo, han var over 17 år og nærmet seg vel 18. Han var nok den mest “verdensvante” av oss tre og foreslo at vi skulle smake på det Hollandske ølet. Som sagt så gjort og plutselig hadde jeg en halvliter foran meg. Jeg hadde jo erfaringen fra mitt tidligere besøk ombord på den tyske båten friskt i minne, så jeg var litt skeptisk, men lot det stå til. Jeg konsumerte halvliteren sammen med de andre to. Jeg syntes ikke det var godt så det tok sin tid for meg. Men det er klart, etter en halvtime og en halvliter innabords så ble man jo i storform. Det gikk fort å bli verdensvant! Jentene der inne var uvanlig vennlige og gjorde seg veldig likendes. Dette var livet! Jeg forstod jo ikke den gang at de i virkeligheten var ansatt av stedets eiere for å åpne lommebøkene våre. De ville ha oss til å spandere drinker på dem. Noe vi var veldig villige til. Det skulle vise seg at det gikk veldig hardt utover mine ti Gulden, og det brennfort! Enda så billige drikkevarene var. Mener å huske at prisen jeg betalte for min halvliter var mindre enn en halv Gulden. Ingenting så galt at det ikke var godt for noe. Da pengebeholdningen min var redusert til bare noen små mynter og jentene forsvunnet, var det bare å begynne på veien tilbake til Sjømanns Hotellet. Da var sjømannslivet en sørgesang! Ingen flere utskeielser for min del før båten ankom kaia. Dette var bare en forsmak på hva som senere kom, men jeg hadde da lært meg noen nye realitets-rutiner.

Her er gutten ett år senere og en langt mere “verdensvant” 17 åring

En livsreise – Del 7

Etter konfirmasjonen sensommeren 1959, ble det fra høsten av ett år i framhalsskole-klassen på Bjørgan. Vi fikk en helt ny lærer fra Sunnmøre som het Kåre Ertresvåg. I tillegg hadde vi lærere i sløyd og i husstellfaget. Henholdsvis Holder og Marit Røthe. 

I løpet av skoleåret ble det av fotograf Solvik i Namsos laget et klassebilde. Bildet ble satt sammen fra enkeltbilder til en collage. Det var elever både fra klassen på Bjørgan og fra Solhaug skole. I collagen var jenter stort sett plassert på venstre side og bildet. Deriblant havnet også jeg i første utkast fra fotografen. Navnet mitt var blitt til Kirsten og ikke Kristen. Dette ble jeg litt mobbet for og enden på den visa ble at jeg forandret stavingen på navnet mitt til Christen slik det er i dag. Siden jeg i hele mitt voksne liv har hatt mye kontakt med folk fra USA, ble det etter hvert vanlig å bare kalle meg Chris. Christen på amerikansk er et jentenavn.

Dette er bildet fra framhaldskolen som jeg forteller om. Jeg er i nest øverste rekke mellom 2 jenter men har har jeg fått forandret navnet fra Kirsten til Kristen

Etter framhaldsskolen så var det mulighet til å søke seg inn på et 9. skoleår ved Malm linjedelte ungdomsskole. Så vidt jeg husker så ble det sagt at Malm linjedelte var den 3. skolen i landet som fikk innført 9-årig skole. Jeg søkte på en linje som den gang het almenpraktisk handel- og kontorlinje. Vi var 17 elever som startet på den linja – 15 jenter. Jeg som den ene av 2 gutter. Dette ble starten på en hybeltilværelse for meg. Jeg flyttet altså hjemmefra og til min hybel på Øra i Malm som 15-åring. Det gikk jo for så vidt helt greit, både med skolearbeid og annet stell. På den tiden hadde Malm mange sjøgutter som skulle få direkte betydning for min fremtid. 

Jeg avsluttet forrige blogg med å fortelle litt om min historie som elgjeger. Det har blitt antydet at jeg sannsynligvis var landets yngste i denne kategorien. Det tror jeg ikke, men muligens landets yngste som selv ladet patronene og gikk på elgjakt alene. Da jeg hadde summet meg litt etter elgfallet, jeg var skikkelig redd nå husker jeg, så hadde jeg forstand nok til å begynne å forsiktig bevege meg frem mot det som viste seg å være en død elgku. Dyret hadde sluttet å bevege seg innen jeg kom frem. Jeg husker den blødde mye. Nå stod jeg her helt rådvill foran et stort dødt dyr uten å ha noen som helst formening om hva jeg nå skulle forta meg. Jeg hadde faktisk ikke engang tenkt på og ta med meg en kniv! Etter en stund, som jeg ikke husker noe som helt fra, så hadde jeg besluttet å gå den snaue kilometeren hjem til huset. Her fikk jeg satt på plass geværet og gjemt de resterende av patronene jeg hadde laget. Tiden deretter husker jeg ikke så mye fra før jeg hørte det kom noen til huset. Det viste seg å være en nær slektning som oppholdt seg på nabogården. Tilfeldigvis hadde han hørt smellet da jeg skjøt. Han visste sannsynligvis at jeg var alene hjemme og hadde kommet for å undersøke hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg tilstått ovenfor ham hva jeg hadde gjort. Da ble det funnet frem kniver og annet nødvendig utstyr og jeg måtte vise ham hvor elgkua lå. Jeg husker jeg hjalp til så godt jeg kunne og følte meg elendig og kvalm. Vi fikk tatt ut innvollene på dyret og så ble den liggende slik til han fikk samlet inn flere for å ta seg av resten. Jeg måtte sitte vakt for å passe på så ikke rev og fugler kom og forsynte seg av dyret. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg måtte sitte der før to andre karer i tillegg kom. For meg virket det som en evighets-tortur. Jeg forstod etter hvert at min eldre slektning hadde tatt på seg ansvaret for fellinga av elgen. Han var en del av det lokale jaktlaget. Jeg husker ikke om jeg ble lettet over dette. Mitt navn kom aldri, så vidt jeg vet, opp omkring denne jakta. Jeg tror heller ikke mine foreldre noen gang ble informert om hva som egentlig skjedde. De nevnte i alle fall aldri episoden. 

Etter konfirmasjonen var det på den tiden vanlig å ta på seg finstasen fra konfirmasjonen og gå på dansefester på bygda. Den første anledningen for meg ble avsluttningsfesten for Skogskolen på Langvassheimen. Det var musikk og dans på plassen mellom hovedbygningen og Langvatnet. De fyrte opp et stort bål som var den eneste belysningen over plassen. Dagen for avsluttningsfesten høljregnet det. Jeg syklet opp til Langvassheimen og ble selvfølgelig gjennomvåt. Men det stoppet meg ikke når jeg hadde bestemt meg for noe. Jeg var jo bare 14 år så danseferdighetene var nok ikke særlig utviklet. Men jeg hadde da lært noen trinn både fra min mor og en litt eldre nabojente. Jeg hadde imidlertid ikke selvsikkerhet nok til å by opp en jente. Etter en stund ble jeg imidlertid dratt med ut på “gulvet” av en litt eldre jente som jeg kjente godt. Vi, eller rettere sagt jeg, snublet oss gjennom et par danser i regnet. Jeg hadde fått min første dans på en fest i gjennomvåte klær. Det ble etter hvert litt enklere å gå på dansefester. Selvsikkerheten tok seg betraktelig opp etter hvert. På den tiden hverken røkte eller drakk alkohol, og det er jeg veldig glad for. 

Hybeltilværelsen på Malm var jo både en spennende og utfordrende tid. Som 15-16 åring, som skal styre sitt eget liv, er det mange fristelser og feller. Jeg slapp vel stort sett unna de store utfordringene, men det er klart at det ble endel press fra venner om å være vertsskap til privatfester. Det var vel bare en gang det gikk over streken. Det ble litt mange på hybelen min så noen tok seg inn i vertskapets territorium. De stolte vel på meg for alt stod ulåst, selv om verten var bortreist den helga. Noen av gjestene mine tok altså i bruk deres stue og tilhørende musikkanlegg. Dette ble selvfølgelig oppdaget, og jeg måtte stå ansvarlig med tilhørende refs. Jeg overlevde heldig vis og fikk fortsette å bo på hybelen etter episoden. 

I tolvårsalderen hadde jeg kjøpt meg gitar og samtidig et gitarkurs med Per “Elvis” Granberg. Det var vel omtrent samtidig med at han ble kåret til Oslo’s rockekonge. Mener det var i 1957/58. Jeg ble etter hvert en brukbar “kompgitarist” og var veldig glad i å synge Elvis. Hybelen min på Malm lå i andre etasje. Høsten 1960 når jeg begynte på Malm skole, brukte jeg, når været var fint vær, å åpne vinduet på hybelen og synge Elvis-låter for full hals. Joda, jeg fikk faktisk publikum, stort sett en håndfull lokale jenter som var 2-3 år yngre enn meg. “Konsertlokalet” var en gressplen bak huset. Til min store tilfredshet kom de tilbake omtrent hver gang jeg hadde opptreden. Jeg hadde fans! 

Den gang hadde Malm mange yngre gutter som hadde prøvd livet i utenriks sjøfart. Utover året, etter hvert som jeg ble kjent med flere, brukte vi om kveldene å møtes på Samfunnskaffeen eller noen ganger på Larsen’s. Historiene de fortalte om sine opplevelser ble nok veldig besnærende for meg. På vårparten hadde jeg bestemt meg for å søke hyre i utenriks fart etter endt skole på Malm. Tidligere hadde planen vært å søke på Handelsskolen på Steinkjer. 

Under mitt skoleår på Malm, kom det ofte ganske store skip inn for å hente kis fra gruva. En tidlig vårdag en helg, var en av mine kamerater og jeg ute på fjorden og fisket. Mens vi var der ute kom det et tysk skip og ankret opp på reden ikke så langt fra der vi lå med robåten vår. Nysjerig som vi var rodde vi nærmere og sjøfolkene ombord vinket oss inntil skutesida. De ville ha oss til å ro dem til land etter endt arbeidstid på kvelden. Dette var jo svært spennende og vi stilte opp som avtalt. På kvelden, etter nattlivet på Malm var over, skulle vi ro sjøfolka ut til skipet igjen. Mener å huske det var klokken 23. Vi ble bedt med ombord for å se på skuta deres. Tyskere er jo veldig gjestfri. Vi skulle få en kasse øl for jobben med å frakte sjøfolka frem og tilbake til skuta. Vi ble med ombord og vi ble tilbudt en flaske øl hver. Jeg aksepterte litt tvilende en liten brun flaske som var merket Holstein. Jeg hadde aldri tidligere smakt slikt øl og var nok ikke helt overbegeistret for smaken. Jeg husker jeg drakk omtrent halvparten av flaska. Jeg ble ble plutselig temmelig omtåket. Min kamerat og jeg fikk etter hvert med oss ølkassa ombord i robåten og stevnet for land. Jeg husker dette veldig godt og ser enda for meg denne kassen med Becks øl. Det var på grønne flasker. Vi gjemte ølkassa i et naust som ikke var i bruk. Det ble ikke noe mere øldrikking på oss. Enden på visa ble at vi solgte hele kassen til et par av de voksne sjøguttene. Da ble det bra med penger til Jukebox’en på Samfunnskaffeen og Larsen’s.

Dette ble min føste båt i 1961. Her jobbet jeg som førstereis messegutt i litt over 6 måneder. Jobben som messegutt var egentlig en utakknemlig jobb. Første 4 måneder i offisermessa var grei, men så ble jeg flyttet til mannsakpsmessa med omkring 35 mannskaper, da ble det en annen dans. Offiserene fortrakk en ung kvinne i messa si iver meg. Jeg bebreider de egentlig ikke.

Eksamen på handel- og kontorlinja gikk greit og jeg avsluttet hybeltilværelsen på Malm. Det hadde vært endel diskusjon med mine foreldre angående mitt valg om å reise ut i utenriks fart. De ville jo at jeg skulle fortsette med skolegangen. Jeg hadde gjort det veldig bra på skolene til nå og de hadde nok et godt argument om at jeg burde fortsette. Jeg gav meg imidlertid ikke og til slutt gav de opp og lot meg få viljen min. Jeg søkte hyre hos flere rederier og fikk ganske raskt napp hos et rimelig stort rederi – A. F. Klaveness Co A/S på Lysaker. Jeg ble tilbudt og aksepterte en jobb som messegutt på en stykkgodsbåt med to midtskip som hette M/S Francisville. Den 22. juli 1961 fulgte min far meg på bussen til Steinkjer. Derfra skulle jeg ta toget alene til Trondheim. Jeg hadde aldri vært i Trondheim tidligere, og måtte først finne frem til Sjømannskontoret. Det gikk greit og personalet på kontoret sendte meg videre til sjømannslegen og et par andre. Jeg ble godkjent og formelt mønstret på M/S Francisville som messegutt samme dag. Så måtte jeg innom et reisebyrå, mener det hette Berg-Hansen, for å få utlevert billett med nattoget til Oslo, senere på kvelden. Fremme i Oslo neste morgen, skulle jeg melde meg for et reisebyrå på Karl Johansgate for å få informasjon om ferden videre til Rotterdam i Holland. Jeg visste jo intet om hva som skulle skje angående reisen videre til båten. Dette var uhyre spennende.

En livsreise – Del 6

Jeg ble konfirmert i 1959. Det var det siste konfirmantkullet i bygda som kunne stille i vanlige klær. Jenter i de flotteste kjoler og vi gutter i fine blådresser. Ås kirke, som den den gang het, var 101 år det året. En annen litt uvanlig ting, i forhold til dagens ritualer, var at vi ble konfirmert på sensommeren, søndag 30. august. Jeg husker ikke hvorfor det ble slik. Vi ble innskrevet som konfirmanter engang tidlig på vårparten. Så vidt jeg husker gikk vi til presten, Wilhelm Piene hette han, på ettermiddagen en dag i uka. Vi hadde konfirmantskolen inne i selve kirka. Det var enten fordi at vi var temmelig mange konfirmanter eller det var restaureingsarbeider som forgikk i annekset. Etter konfirmantskolen ble det som regel en tur til idrettsbanen med forskjellige aktiviteter. Det var den gamle grusbanen som fortsatt er synlig i dag. Den ligger rett ved siden av FV17 der veien krysser Bjørgbekken. Senere på kvelden var det ofte samling på kafeen til Sigrid og Ole Sæther. Husker ikke om den hadde et navn. Husker bare at det var ett hvitt skilt med svarte bokstaver hvor det stod; KAFE. Der var det Jukebox med de siste popmelodier fra platetoppen. 

Jeg får ro i sjelen når jeg tenker tilbake på alle de fine opplevelsene jeg hadde som barn og ungdom. Jeg husker spesielt godt somrene med skolefri. Jeg har alltid vært en morgenfugl og var tidlig på beina. Ofte lenge før andre stod opp. Mang en morgen satt jeg i morgensola på trappa foran huset sammen med vår elghund Snøgga. Hun var en rolig og trofast venn med mange elger på CV’en sin. Jeg drømte meg nok helt bort mange ganger. Hovedbeskjeftigelsen i de tidlige morgenstunder var å finne fiskestanga. Som oftest var dette en smekker “bjørksvei”, med tilhørende fiskesnøre av «bjønntråd”. En fiskekrok i en eller annen fasong. Ikke rent sjelden var dette en tilbøyd knappenål. Fiskekroker kostet penger på Samvirkelaget. Heller ikke den gang vokste penger på trær. Turen gikk som oftest til Engbekken, som var full av ørret og en og annen ål. Fisketuren begynte oftest helt øverst på innmarka der bekken for det meste var smal med små kulper. Snøgga fulgte som oftest med på turen. Noen ganger hadde jeg smurt et par brødskiver, ofte med bare smør på. Smøret var hjemmelaga og jeg husker fortsatt den gode smaken. Jeg delte nistepakken med min turkamerat Fisketuren gikk som oftest hele veien nedover bekken mot utløpet i Øyongen. Det kunne vel dreie seg om en distanse på halvannen kilometer med alle  kroker og kriker i bekken. Ofte var også katten min, Lussi, med på disse turene. Fikk jeg en liten ørret på turen ble den tildelt Lussi etter at fisken var avlivet. Slik fortsatte sommermorgene mine i flere år. Jeg minnes tiden med et visst savn i hjertet.

Sommeren 1954 var det forventet forøkelse i familien. Min mor skulle ha barn nummer fem utpå sommeren. Den gang visste vi jo ikke hvilket kjønn det ble, så spenningen var stor da hun om morgenen den 23. juni ble kjørt til Namdal sykehus. Etter hvert kom det en husmorvikar til gårds. Tror hun hette Marit Dale og var fra Vemundvik. Mot kvelden kom det endel besøk til gården. Det var jo St. Hans kveld. Det var naboer og slektninger fra gårdene rundt omkring i fjellbygda. Det var vel ikke helt unaturlig at det ble medbragt endel hjemmebrygga godsaker. Polet var vel nærmest et ukjent begrep da nærmeste utsalg var i Trondheim. Det ble spilt forskjellig musikk på en sveivegrammofon. Tror den var tatt med fra Bukta. De hadde en slik. Min far spilte trekkspill. Vi to eldste barna, Johnny og jeg, fikk lov å være endel av festen litt utover kvelden. Stemningen var god. Slik jeg husker det så koste alle seg. Min far John, var for såvidt ikke helt fornøyd med at noen spilte sangen “Kjære John” litt for ofte. Antagelig for å erte ham litt. Han var jo tross alt en mann på 48 år og skulle bli far for femte gang.

Dagen etter, St. Hans dagen, kom det melding om at min mor var nedkommet med en velskapt gutt, som det heter. Jeg husker slett ikke hvordan min egen reaksjon var på det. Jeg var jo da ni år og tenker jeg opplevde dette som spennende. Den gang lå mødre på fødeavdelingen omkring en uke før mor og barn fikk reise hjem om alt var greit. Jeg husker den store dagen da min lillebror og mor var ventet hjem. Ventetiden og spenningen var temmelig drøy! Men utpå ettermiddagen var det dags å hilse på lillebror Willy for første gang. Jeg var visst en ganske stolt storebror ble jeg senere fortalt.

Dette er det første bildet som jeg husker jeg fotograferte av Willy. Bildet er fra desember 1959 og han var da 5 år gammel. Elghunden hette Jeger. Bildet er fotografert det året jeg ble konfirmert. Jeg hadde kjøpt kamera og film for nesten alle konfirmasjonspengene mine. Arena for portrettet er ganske nylagt is på Øyongen med litt nysnø på. Var det her jeg la grunnlaget for mitt senere valg av yrke? 

I september 1957 døde min mormor Målfrid i Grong. Jeg var da 12 år gammel. Hun ble gravlagt i Grong kirke. Jeg var med i begravelsen som var en tung dag for meg og ikke minst min mor. Det skulle ikke bli det eneste dødsfallet i nær familie det året. Min onkel Per, som bodde i New York, døde plutselig på en sjøreise til Bombay. Han var sjømann og arbeidet for Wilhelm Wilhelmsen rederi. Min kontakt med onkel Per var brevveksling. Eller kanskje kan vi kalle det reisebrev fra hans side. Vi hadde mye kontakt via brev hvor han fortalte spennende historier fra sitt liv på de syv hav. Hans plutselige bortgang ble en stor belastning for min mor. Hun og Per stod hverandre nær. Hans urne er også nedsatt på Grong kirkegård. 

Dette er det eneste bildet jeg har av onkel Per. Han sendte det til meg i et brev i den tiden vi brevvekslet. Her ser vi han ombord på sitt siste skip sittende på bakken, på vei gjennom Suez kanalen. Den store lyskasteren, som var påbudt for skip som skulle passere kanalen, forteller den historien. 

I løpet av dette året ble jeg også grunnlegger av gutteklubben Sprint. Jeg samlet sammen alle guttene i fjellgrenda og fikk startet en klubb med ni medlemmer så vidt jeg husker. Jeg ble valgt som formann, som det den gang het. Vi hadde også både kasserer, styremedlem og materialforvalter. Kan ikke huske hva vi hadde å forvalte, men slik var det. Vi hadde egne jakkemerker som vi fikk kjøpt fra guttekubben i Norsk Barneblad. Klubben var temmelig aktiv. Vi arrangerte både hopprenn, kombinert hopprenn og langrenn om vinteren. Hopprennet var i vår egen bakke i Fosslia. Vi bygde bakken selv med dugnad. Man kunne hoppe en 25 – 30 m der så vidt jeg husker. Vi hadde bra deltagelse av guttehoppere fra hele bygda når vi arrangerte konkurranser. Mener å huske at det dukket opp noen tilskuere også! Langrennet foregikk på forskjellige steder. Om sommeren var det fotballtrening og friidrett som stod på programmet. Er litt usikker, men mener klubben eksisterte frem til jeg som 15 åring skulle begynne på mitt 9. skoleår på Malm ungdomsskole. Jeg måtte da bo på hybel på Malm. Jeg husker ikke om vi offisielt la ned klubben eller om den bare gikk i oppløsning av seg selv. Kanskje eksisterer den enda! 

Høsten det året Willy ble født, dro jeg på elgjakt – alene! Jeg var jo kun 9 1/2 år så hvordan kunne dette skje? Jeg er litt usikker på foranledningen til at jeg var alene hjemme, men har en vag anelse om at det dreide seg om Willy’s barnedåp. Det var i alle fall slik at jeg blånektet å være med resten av familien da de skulle bort denne dagen. Er temmelig sikker på at dagen var en søndag tidlig i oktober. Grunnen til at jeg ikke ville være med familien den dagen var nok, uten tvil, at jeg hadde planlagt andre aktiviteter. Elgjakta var begynt og jaktlaget hadde allerede vært på jakt noen dager uten å felle elg. Etter at alle andre var ute av huset satte jeg i gang med planene mine. Jeg visste jo godt hvor far hadde Kragen oppbevart. Den var altså tilgjengelig. Vi bodde jo i villmarka så det var ikke uten grunn at det var slik. Det oppstod imidlertid et problem – jeg kunne ikke finne ammunisjon! Imidlertid fant jeg de nødvendige komponenter til å lade skudd. Jeg hadde ved flere anledninger sett på far når han ladet egen ammunisjon. Ladepressa var en innretning som stod på en halvmeter lang plankebit. Men før jeg kunne lade skudd måtte jeg ta ut den gamle tennhetta fra tomhylsa. Dette ble i den tiden utført med en egen redskap som bestod av en liten stang på et rødt lite skaft som man satte inn i tomhylsa. Deretter var det en slags klo med en spiss stift som fikk tak i den brukte tennhetta slik at den ble vippet ut. Jeg hadde lokalisert kulene jeg hadde sett min far brukte til ammunisjon for elg. Etter dette forarbeidet var det bare å presse inn ny tennhette, fylle i sånn passe mengde med krutt og presse inne den nye kula. Vips så hadde jeg startet min ladekarriere! Mener å huske jeg ladet en 4-5 patroner. Allerede ved 7 årsalderen hadde min far latt meg få begynne å skyte noen skudd mot blink, med Kragen. Med andre ord var jeg ikke helt fersk skytter. Jeg hadde oppnådd å treffe blinken noen ganger. 

Jeg var godt kjent med dyrelivet på eiendommen vår og visste veldig godt hvor det var et elgtråkk ikke veldig langt fra huset. Dit dro jeg, la meg i bakhold bak en stor furustubbe – med Kragen i godt anlegg. Det virket som en evighet, jeg var jo kjent for å være litt utålmodig av meg. Omsider kom en stor elgku, uten kalv, ruslende bedagelig opp i min retning. Elgkua kom fra der jeg ventet at elg skulle komme. Til slutt var elgen bare en 50 – 60 meter unna bakholdet mitt. Ja, jeg skjøt, elgkua datt og rullet over på rygg. Jeg husker de lange beina sparket i tomme lufta. Nå først begynte realitetene å sige inn over meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Dette hadde jeg nok ikke tenkt på før “jakta”. Så nå, som seg hør og bør av en niåring med skarpladd gevær, ble jeg faktisk skikkelig redd! Resten av denne episoden, min første elgjakt i eget regi, er en historie i seg selv, og jeg skal i denne omgang ikke gå nærmere inn på den. Det ble imidlertid ordnet til det beste både for meg og jaktlaget

En livsreise – Del 5

Før krigen hadde min far bil. Den ble imidlertid plukket fra hverandre da krigen brøt ut for å hindre at den kom i hendene på fienden. Det var en noenlunde fremkommelig vei frem til Kårjorda ved Øyongen på den tiden. Her ses han sammen med en hund på fanget. I baksetet min tante Marie og mitt søskenbarn Aud. Bildet er fotografert på Langøra før krigen.

Omkring 20. august 1952 var første skoledag. Jeg husker bare små bruddstykker derfra. Det var mange barn som begynte i første klasse det året. Folk snakket om en rekordstor klasse – vi var vel knapt 30 stykker. Dette ble selvfølgelig en utfordring for selve skolen som hadde kun to klasserom. Ett som var beregnet for de minste, opp til og med 3. klasse tror jeg. “Storskolen” var vel fra og med 4. til og med 7. klasse i et klasserom tvers over gangen. Gangen var beregnet som gymnastikksal.

Dette bildet er fra Langøra på slutten av 30-tallet. I bilen ser vi min far, tante Marie og mitt søskenbarn Aud.

Hvordan det nå enn var, så gikk klassen min på skolen annenhver dag. Mener vi gikk tirsdag, torsdag og lørdag. Vi hadde med andre ord en fridag mellom hver skoledag. Sikkert ikke så verst sett med dagens skolebarns øyne! Siden min skolevei var både lang og tildels ufremkommelig, så måtte jeg ha losji fremme i bygda. Jeg bodde da de første to åra hos Ragna Hagen. Ho var både en snill, humoristisk og omtenksom enke som jeg kjente fra før. Ho var blant annet vaskedame på Samvirkelaget og på bakeriet hvor baker Hamstad regjerte. Hun var også syerske i bygda og hadde elektrisk symaskin husker jeg. Jeg brukte å være med henne om kveldene når hun vasket på Samvirkelaget. Hun syklet alltid til vaskejobben og jeg fulgte med på bagasjebrettet. Baker Hamstad satte fra tid til annen igjen et par “åtterwinerbrød” til oss. Disse smakte himmelsk!

Bjørgan skole nye bygg . Bygget til venstre er hvor vi flyttet til i 1954. Det andre bygget er av nyere dato.

Ragna bodde helt nede ved Bjørgbekken, i et lite halvannen etasjes hvitt hus, med et lite rødt uthus. Dette var tvers ovenfor den gamle idrettsplassen som lå der på den tiden. Denne bekken var det eneste jeg kunne sammenligne med barndomshjemmet mitt. Forskjellen var vel kanskje bare at jeg ikke kan huske at jeg noen gang fikk fisk der. Dessuten gikk Riksveien rett ved siden av. Det var grusvei den gang og det var ikke veldig mye biltrafikk. Som nærmeste nabo hadde hun Olaug og Sverre Heggdal. De hadde to barn – Solvår og Arne. Begge var litt eldre enn meg, men jeg husker jeg hadde mang en lekestund med Arne.

Etter hvert skulle jeg få oppleve at det ikke var «bare – bare» å komme inn til bygda for å gå på skole. Jeg var fra “fjellet”, som det ofte ble omtalt. Det ble etter hvert ingen «spøk» å til skolen og tilbake igjen. Det var vel på en måte slik at jeg ble sett på som en utenforstående inntrenger – en «fjellfinn» som sjargongen ville ha det til at jeg var. Min opprinnelige skeptiske holdning til skolen ble nærmest til virkelighet. Et par års tid ble et sammenhengene langt mareritt. Mobbing kaller man det i dag. Den gang het det “erting” men som nok kunne få dagens såkalte mobbing til å blekne i sammenligning. Det verste var nemlig at jeg ikke hadde noen å klage til eller søke beskyttelse hos.

En livsreise – Del 4

For meg har det aldri vært langt fra tanke til handling. Mange kaller dette impulsivt og mener samtidig det er en farlig og forkastelig holdning til livet. Jeg ser det slik; ingen har noen gang snublet over noe ved å sitte på rompa og gruble mens man river bladene av en prestekrage – skal – skal ikke! Mulig man kan samle mere av jordens gods og gull på denne måten, men det var nok aldri mitt ønske eller mål. Fremover i fortellingen om mitt liv, vil man klart finne at jeg har gitt fra meg mange verdier uten selv å ha nyttiggjort meg av situasjoner jeg har vært i. Jeg har aldri dvelt lenge ved tanken eller angret mitt indre valg. På den annen side har jeg nok opplevd og gjennomført langt mere enn de aller fleste ville ha prøvd seg på. En gjennomgående forakt for det som kunne fremstå som “mot alle odds” har oftere enn ikke preget min verden.

Før min farmor Alette og min farfar Nils giftet seg het farmor Sverkmo til etternavn. Min farfar hadde slektsnavnet Buvarp, blant annet. Han var født utenfor ekteskap og hadde slektsnavnet etter sin mor. Det var, som sikkert mange har kjennskap til, slett ingen spøk. Men heller ikke uvanlig selv i de tider. Jeg var ikke en flue på veggen da det ganske sikkert var diskusjoner mellom familiene før giftemålet ble gjennomført. Det jeg hørte da jeg var ganske ung, var at min farmor bestemt motsatte seg å skifte navn til Buvarp i forbindelse med ekteskapspakten. Dette var nok temmelig uvanlig på den tiden – omkring år nittenhundre. I verste fall kunne vel en brudgom og hans familie oppleve dette som både en nedsettende og foraktelig holdning ovenfor dennes familienavn. Det skjedde ikke. Min farmor var en meget bestemt og handlekraftig dame. Derved fikk den nye pakten mellom Alette og Nils familienavnet Sverkmo. I dag er dette et beskyttet slektsnavn. Det vil si at ingen uten direkte bånd til familienavnet kan ta det i bruk.

Alette og Nils sitt bryllupsbilde ca år 1900

Som ung gutt, før skolealder, besøkte jeg ofte flere nære slektninger over tid. På Mastermelen bodde tante Anna (min fars søster) og onkel Leif (min mors bror). Tante Anna var min fars yngste søster og onkel Leif min mors eldste bror. Da min mors familie flyttet til Bergen, engang før 1920, ble onkel Leif værende igjen på Mastermelen. Det var min grandtante Anna og Adolf Reitan som drev bruket da. Grandtante Anna var min morfars søster. Jeg var veldig ofte på besøk hos dem etter at de var blitt pensjonister og bodde i de gamle, opprinnelige, husa på Mastermelen. Jeg husker disse to som særdeles snille, hyggelige og gjestfrie mennesker. Min oldefar Jørgen Overgård, var etter hva jeg vet den originale eieren av Mastermelen. Han var tømrer av yrke og etterlot seg en god del verktøy som visstnok fortsatt er i bruk i dag. Onkel Leif vokste opp på bruket og overtok etter hvert driften. Jeg var altså dobbeltsidig søskenbarn med Anna og Leifs barn. Onkel og tante fikk etter hvert seks barn. Den tiden jeg ofte var på besøk var det de fire eldste som var født. Man kommer vel ikke nærmere søsken uten å være akkurat det. For meg var det veldig stas å være på besøk der. De hadde elektrisitet og vaskemaskin! Jeg husker til og med den dagen vaskemaskina kom i hus. Jeg var på besøk. Vaskemaskina mener jeg ble passert i kjelleren. Et lite “underverk” av en oppfinnelse syntes jeg. Onkel Leif drev som skogsarbeider om vinteren. Han hadde noe så forholdsvis uvanlig som en motorsag. Den dro han på en skikjelke opp i skogen i Mølnålia, hvor han jobbet med tømmerhogst. Jeg husker enda duren fra motorsaga når den var i bruk. Tragisk nok døde både onkel Leif og tante Anna alt for tidlig. Dette var noe som preget de to yngste barna i familien ekstra hardt. Begge var mindreårige.

På Langøra bodde min tante Marie og Martin. Der var jeg også mye på besøk over tid. De hadde tre barn, den yngste på alder med meg. På gården ble det ofte holdt større familiesammenkomster. Dette muligens for at våningshuset var en ganske stor Namdalslån – med mange rom. Det første selskapet jeg husker derfra var farmor og farfars gullbryllup. Det var i 1950. Min bestefars begravelse ble også holdt derfra i 1962. Jeg var da sytten år og heldigvis hadde jeg besøkt han på gamlehjemmet ved Årgårdsbrua, like før han døde. Husker han sa at han likte seg veldig dårlig der på hjemmet. Det var nok alt for restriktivt for ham der. Han hadde en stor stjerne i mitt hjerte. Min bestemor levde enda endel år. Siste gangen jeg besøkte henne var i 1966. Hun bodde da i et lite hus på Mastermelen som onkel Leif hadde bygd til henne. Jeg var ute på de syv hav da hun døde et par år senere.

Jeg har ett minne som sitter spesielt godt fra mine tidligste besøk på Langøra. De hadde en gårdshund der som hette Snorre. Han stod fast på gårdsplassen og hadde hundehus. Snorre og jeg var veldig gode venner. Jeg husker ikke foranledningen til historien, men husker godt mine velvalgte ord: “Snorre e likast hain” før jeg strøk på dør. Det var selvfølgelig ett eller annet som hadde fått underleppa mi til å bli sid! Da jeg kom på gårdsplassen lå Snorre utenfor huset sitt. Det var enten vår eller sommer. Jeg krøp inn i hundehuset og la meg til der. Snorre kom etter og la seg opp mot inngangen på huset. Der sovnet jeg sammen med Snorre. Jeg mener å huske at det ble sagt at det hadde vært “litt aktivitet” blant de voksne da de ikke fant meg utenfor huset. Dette er sikkert noe et par av mine eldre søskenbarn husker. Sist jeg snakket med min tante Marie, våren 1995 mens jeg var på hjemmebesøk fra USA, snakket vi om denne hendelsen. Den lå da fortsatt friskt i hennes minne. Med andre ord hadde jeg satt spor etter meg allerede den gang!

Dette bildet er fra Langøra. Her ser vi mitt søskenbarn Magnar til venstre og meg til høyre. 

Sommeren 1952, 3 måneder etter jeg fikk en lillesøster, var det tid for innskriving på Bjørgan skole. Min far syklet meg frem til innskriving. Jeg hadde plass på bagasjebrettet. Selv om jeg syntes det var ganske spennende, likte jeg meg ikke særlig bra. Det var veldig mange barn der. Ting virket veldig fremmed og ukjent for meg. Hadde det vært mitt valg så er muligheten stor for at jeg ville frabedt meg denne opplevelsen. Jeg ble selvfølgelig programmessig innskrevet og var klar til å begynne i første klasse omkring 20. august. Etter at jeg kom hjem igjen glemte jeg fort dagens hendelse. Realitetene dukket ikke opp i tankene mine før dagen for skolestart. Muligens hadde jeg fortrengt det som skulle komme i håp om at dette ville forsvinne av seg selv. I alle fall gikk jeg ikke og gruet meg eller syntes synd på meg selv i mellomtiden. I ettertid føler jeg at dette var en sunn og bra holdning til det som skulle skje. Dagen kom ubønnhørlig. Husker ingenting om fremmøte på skolen. Heller ikke hvem som fulgte meg dit eller hvilken transport som ble benyttet – første dagen.

Skolebilde fra Bjørgan gamle småskole-klasserom, 1. klasse 1952

En livsreise – Del 3

I årene før jeg begynte på skolen besøkte jeg også ofte min mormor, Målfrid Overgård, født Fiskum. Hun bodde da på Føynem gård i Grong.

Min morfar, Kristian Overgård, var i sin tid ansatt som «oppdagelsesbetjent» i Bergenspolitiet. I dag tilsvarer det etterforsker eller detektiv. Da han døde bare 51 år gammel, flyttet de gjenværende i familien etter hvert tilbake til Trøndelag. Det er i vår tid litt rart å tenke på at morfar døde av noe så enkelt som blindtarmbetennelse. Det var før Penicillinets oppfinnelse og bruk, som først fikk utbredelse under 2. verdenskrig. Jeg fikk altså aldri møtt min morfar. Jeg husker ikke så mye fra disse besøkene hos mormor, annet enn vi ofte var på besøk hos andre nære slektninger i området Bergsmoen og Harran. Harran var den gang enda egen kommune.

Min mormor var glad i å gå turer i skog og mark og jeg var gjerne med henne på slike turer. Dette var nye omgivelser for meg. Jeg var godt vant med livet i skog og mark, men her fant jeg nytt terreng. Jeg fikk nye impulser. En dag jeg husker godt er at vi på en slik tur fant et fuglereir med to unger i. Reiret låg på bakken og ungene var døde. De hadde nok sultet ihjel. Jeg har alltid vært en utpreget dyrevenn. Veldig glad i forskjellige dyr – og dyrene har til gjengjeld likt meg. Sammen med min mormor begravde jeg disse små fugleungene. Jeg husker at de var såpass gamle at de hadde fått mye fjær på kroppene sine. Hele reiret ble lagt i et hull i jorda, som en slags kiste, og til slutt dekket med jord. Jeg insisterte på at fugleungene skulle begraves med en liten kvist mellom dem. Tanken var kanskje at de skulle ha hver sin del i reiret. Jeg var grepet av denne lille tragedien og den dukker fortsatt opp i mine tanker fra tid til annen. Dette er omkring 70 år siden.

Min mormor Målfrid. Bildet antyder at hun var utdannet sykesøster som det hette den gang.

En livsreise – Del 2

Dette er eneste bilde i mitt eie som har overlevd fra fjellgården Enget – hvor jeg vokste opp. Bildet er fra 1959.

Min første erindring fra min oppvekst på Enget er at jeg og flere av mine mere og mindre jevnaldrende søskenbarn løp rundt på gårdsplassen og i uthusene og lekte krig. Det var totalt tre uthus på den tiden. Vi hadde ikke moderne leketøy. For å lage smell og litt lyd så brukte vi takshingel. Dette var shingel som hadde blåst av takene både fra fjøset og våningshuset. De var ansett som ubrukelige til gjenbruk. Vi brukte 2 stykker som vi slo mot hverandre og etterlignet forskjellige smell, både maskingevær og vanlige børser. Vi delte oss opp i forskjellige “styrker” og var nok ganske tøffe mot hverandre noen ganger. Her var både kommunister, nazister og norske og amerikanere representert. En annen relasjon til krigen jeg husker, er at når vi hørte flydur trakk vi bort fra åpent terreng og som regel under tak. Min bestefar Nils, fortalt en episode fra krigen hvor han ble beskutt fra et tysk fly. Hvordan det hele hadde begynt har nok dessverre gått i glemmeboka. Mulig han hadde vært på jakt med sin gamle Remington Rolling Block. Heldigvis greidde han å komme i sikkerhet før han ble truffet. Det med å trekke inn fra åpent terreng og i skjul når flydur ble hørt, var også noe min bestefar praktiserte i flere år etter krigen.

I 1949 fikk jeg enda en lillebror – Egil ble han døpt. Vi var nå tre brødre med to år mellom hver av oss. Jeg kan ikke huske noe fra hans hjemkomst. I årene som fulgte var jeg ofte sammen med bestefar når han skulle hogge ved i skottet. Jeg var antagelig minst like mye i veien som jeg var til hjelp. Men bestefar tok seg alltid god tid til det han holdt på med. Så også i vedskjulet. Ofte satte han seg ned på hoggstabben og fortalte små historier eller eventyr. Når han satt der og fortalte så hadde han omtrent alltid et trestykke og tollekniven fremme. Bestefar gikk alltid med tollekniv i beltet. Han karvet og smidde på trestykket med kniven mens han fortalte. Jeg kan ikke huske om det ble noe produkt fra karvingen, men muligens ble det rivetinner av det. Han var en veldig god forteller. Fortellingene hans gikk rett hjem hos meg. Jeg var umettelig.

Frem mot 1952 var det påbegynt å bygge et nytt to-etasjes våningshus på bruket. Jeg husker godt grunnarbeidene til en full kjeller under huset. Alt ble gravd ut for hånd med spader, i blåleire. Den var veldig hard. Jeg husker det ble foretatt endel mindre dynamitt-sprengninger. Om jeg ikke husker veldig feil så var grunnflata på huset ca 6 x 8 m. Når man regner at det ble gravd ned i overkant av to meter så ble det altså omkring 100 m3 som ble gravd ut med spade og trillebår. Muligens var det en “bekkvogn” og hest med fra tid til annen. Grunnmuren ble oppbygd med Leica-blokker.

Våren 1952 var egentlig en begivenhetsfull vår.  Jeg husker den godt. Dagen da min mor skulle føde min lillesøster Wigdis, var det mildt og full vårløsning av den islagte Øyongen. Isen var nærmest ufremkommelig. Det var overhode ikke noen løsning å frakte en kvinne med fødselsrier over isen til den andre siden som ble kalt Kårjorda. Der kunne min mor eventuelt bli hentet i bil. Datoen var 3. mai. Jeg husker godt den febrilske aktiviteten med å bygge en stor kjelke med blant annet to par ski som skulle kunne bære jordmora sikkert over isen. Trekkraften for sleden var to vante karer på ski. Den ene var min far. Jordmora kom velberget over isen. Min erindring er at jordmora var Emma Lie. Hun var nok en robust og modig kvinne som lot seg overtale til å bli skysset over den råtne isen i en slik doning. Det gikk ikke lange stunda, etter hun var kommet i hus  på Enget, før jeg hørte barneskrik. Som den nysgjerrige syvåringen jag var, hadde jeg blitt jaget ut av huset, men oppholdt meg like i nærheten. Det var snøflekker på bakken enda. Det var jo tross alt tidlig på våren. Fødselen gikk greit, jeg hørte i alle fall aldri noe annet, men det gikk nok noen dager før jeg fikk komme til og se lille søstera mi. Nummer fire i søskenflokken og den eneste “heimføing” ble hun.

Den første tiden etter vi flyttet til Enget, husker jeg mange mørke høst- og vinterkvelder, med et lysskinn kun fra vedkomfyren på kjøkkenet. Den koselige sprakingen fra tørr bjørkeved, som brant lystig i komfyren, var beroligende. Selv når jeg tenker tilbake på disse stundene i dag føler jeg er ro i sjelen. Helsebot vil vel mange kalle det. Kjøkken-komfyren i «gammelstu»var helsvart og hadde en vannbeholder med et messing-håndtak på toppen av lokket. Beholderen ble fylt med vann og var nedsenket i ovnen for å holde vannet varmt når vi fyrte i ovnen. Det var vår varmtvannsbeholder. Ofte var hele familien samlet på kjøkkenet. Det fantes ikke elektrisitet enda og parafin til lampene var en utgift man måtte holde så lav som mulig. Dessuten var det noe som het rasjonerings-kuponger. Hadde man ikke kuponger kunne man ikke kjøpe forskjellige varer. Stort sett var det bestefar som var fortelleren. Men bestemor var heller ikke borte når det kom til gamle historier. Ofte gikk det i selvopplevde historier, både spennende og triste. For meg var alt sammen eventyr som jeg lett levde meg inn i. Denne gode fortellerkunsten er noe man veldig sjelden opplever i dag. I dagens samfunn er det veldig synd at barn- og unge ikke får med seg dette i oppveksten. Jeg har en sterk følelse av at det ville hjulpet mange unge som i dag sliter med forskjellige mentale problemstillinger. Ut fra egne opplevelser ga dette meg en sterk følelse av samhold og tilhørighet.

En livsreise – Del 1

Engang midt på 50-tallet fant jeg et brev. Det var skrevet av min far i 1948, før han overtok fjellgården Enget. Det var enten en kladd eller brevet ble aldri sendt. Jeg turde ikke spørre; snoking i mine foreldres små hemmeligheter ville nok ikke bli godtatt. Brevet lå i en adressert konvolutt. Den var ikke forseglet. Det var adressert til en mottaker i Dakota i USA. Dette var veldig spennende lesning for en 10 – 11 åring av min støpning. Min far hadde en veldig pen og tydelig håndskrift, så lesingen gikk greit selv om vi på skolen nå kun lærte formskrift. Det var skrevet med en sirlig kursiv håndskrift. Etter å ha lest brevet flere ganger, fikk jeg lyst til å lese flere bøker av Jack London (John Griffith Chaney) og Mark Twain, (Samuel Langhorne Cle) Jeg hadde tidligere lånt og lest et par bøker av dem fra skolebiblioteket. Jeg var en flittig gjest der. Det skulle vise seg, senere i livet, at dette brevet nok var med på å styre livet mitt i en bestemt retning. 

I mai 1945 skulle jeg få mitt navn innskrevet i kirkeboka. Sammen med dåps-følget gikk turen fra Enget. Først med robåt over Øyongen. Deretter med hest og vogn på Fjellvegen fremover mot kirka.

Denne hendelsen fikk jeg fortalt av min mor. Det var to ekvipasjer i følget. Den fremste vogna i følget ble dratt av en merr. Vogna bak av en hingst. Siden mine besteforeldre ikke hadde hest så var antagelig disse to lånt fra naboen på Bukta eller andre bruk i nærheten. Alt gikk vel i begynnelsen. Situasjonen oppstod da vi var kommet frem til Torengberget. Min mor satt i den forreste vogna med meg i armene. Plutselig skjente hingsten med vogna bak ut til siden, og kom opp på siden av vogna med min mor og meg ombord. Hingsten på et vis angrep merra ved å bite merra på ryggen. Vogna vår ble trengt ut mot stupet. Det var visst veldig nære på at både merra og vogna vår havnet i avgrunnen, minst 100 meter nedover skrenten mot elva Øyensåa. Et par hestvante og resulutte karer i følget fikk imidlertid tak i seletøyet på hingsten og tilsvarende på merra og fikk roet de ned før det gikk fullstendig galt. Ukrutt forgår vel ikke så lett har jeg lært! Og den skal tidlig krøkes den som god krok skal bli!

Senere kom det frem at merra hadde vært i brunst. Vi kom til kirka helskinnet og jeg ble døpt og innskrevet i kirkeboka med navnet Kristen Arvid Sverkmo. Oppkalt etter en onkel Kristen, som tragisk døde bare 3 år gammel og min morfar Kristian Overgård. Hvem navnet Arvid er etter vet jeg egentlig ikke. Min mor het Astrid og min farmor Alette, så muligens etter en eller begge? Senere i livet ble fornavnet mitt forandret til en annen skrivemåte. Det kommer jeg tilbake til da det ligger en historie bak dette.

Mine foreldre, Astrid og John’s bryllupsbilde fra 1943. Legg merke til at brudekjolen er i svart. Så vidt jeg lærte av min mor så symboliserte det at en “uren” prest stod for vielsen.

En Livsreise – begynnelsen

Tidlig om morgenen den 27. februar 1945 ble en gutt født på Namdal sykehus i Namsos. Han målte 51 cm og vog 13 1/2 mark. Etter dagens måleenhet tilsvaret det 3375 gram. Ikke store knøttet, men sikkert ganske vanlig – underforstått 2. verdenskrigs rasjonerings-systemer. I sykehus-journalen stod det å lese: Velskapt guttebarn født kl 06:10, mor Astrid Johanne Sverkmo og far John Haakon Sverkmo. Det var en tirsdag og Laila og Lill hadde navndag. I den utbombede byen Namsos, var det forberedelser i gang for å jage den tyske okkupasjonsmakten. Ikke mye bebyggelse stod igjen etter den tyske bombingen 20. april 1940.

Byens historie går i hovedsak tilbake til opprettelsen i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.  Etter tidens normale barseltid på sykehuset, fikk mor og jeg lov å reise hjem til far på Namdalseid. Jeg har ikke helt klart for meg hvor mitt første hjem var, men det var vel etter all sannsynlighet gården Øvre Bøgset. Far jobbet på den tiden som skogsarbeider og snekker. Det som er sikkert er vi bodde på denne gården frem til far og mor i 1949 overtok småbruket Enget. Der var far født og oppvokst. Mine besteforeldre, Nils og Alette, hadde drevet fjellgården frem til mine foreldre overtok. Det første jeg klart husker fra mitt livsløp er den dagen jeg satte to fingre, pekefinger og langfinger på høyre hånd inn i et monster av en stikkontakt. Den var plassert litt høyt på veggen i et rom. Stikkontakten var stor og svart! Foran sto det en seng eller sofa, som jeg som toåring krabbet opp i. Jeg husker støtet jeg fikk som om det skjedde i går.  Ellers kom jeg greit fra det – tror jeg! Siden jeg stod i en seng eller sofa hadde jeg ikke jordkontakt.

En annen hendelse jeg husker fra denne vinteren var da jeg løp til våre naboer på gården Bøgset. Der bodde John og Hilda Bøgset. Min far var en habil- og aktiv skiløper på den tiden. Han brukte å ha skiutstyret sitt stående i yttergangen til huset. En vinterdag i mars 1947, hadde jeg tatt turen ut i yttergangen for å leke med skistavene. Dette gikk ikke helt bra og det endte med at jeg knuste vinduet i gangdøra med en av stavene. Skrekk og gru – jeg ble virkelig skrekkslagen! Jeg tok beina fatt, ut i snøhaugene og løp med hjertet i halsen ned til Hilda på nabogården. Husker ikke helt hvor langt det var ned dit, men kan tenke meg et par hundre meter. Hva jeg hadde på beina er jeg usikker på. Muligens var det et par tova labber av ull. Jeg hadde neppe noe annet på føttene enn labbene. Da jeg nådde frem tok Hilda vel imot meg. Jeg tror nok jeg regnet henne som en slags bestemor i mitt unge liv. Hvordan det nå egentlig var, så fikk vel Hilda på en eller annen måte varslet min mor at jeg var kommet ned til henne. Jeg kan ikke huske om det ble noe straff for min uvørne opptreden hjemme. Det var jo en “alvorlig” affære å knuse et vindu på den tiden. I ettertid har jeg undret meg litt om det var i forbindelse med at min yngre bror, Johnny, på den tiden var nyfødt og antagelig nylig hjemkommet. Jeg hadde jo hatt gleden av å ikke dele oppmerksomhet med andre i et par år. Kanskje følte jeg litt på at jeg nå ble “oversett” til fordel for min nye lillebror?

Sommeren 1947. Her sitter jeg sammen med min far og hunden vår Jeger. Jeg er 2 år. Jeger var en blanding av Norsk elghund og Schafer. Han døde senere denne sommeren etter å ha spist utlagt gift. Omtrent samme skjebne som min Elghund Luka, som døde av forgiftning sommeren 2016.

Denne bloggen blir forandret

Etter hvert blir det publisert forskjellige artikler på Norsk. Jeg vil begynne med å migrere min livshistorie fra en annen blogg som har tittelen “En Livsreise”.

Kampen du kjemper i dag er med på å utvikle den styrken du trenger i morgen!

Chris Overgaard